For det sentraliseres, rasjonaliseres og legges ned. I en tid der en skulle tru at politiske krefter virkelig så behovet for lokal matproduksjon, sysselsetning, beredskap og verdiskapning.

De siste fem årene har matproduksjonen «tatt beina på nakken», altså den forlater Nord-Norge. På lik linje som den nordnorske befolkningen.

Det ble produsert 20074- færre griser i Norge i 2020, enn i 2015, og hele 14989 av den reduksjonen på gris forsvant fra Nord-Norge! Det er det samme situasjonen vi opplever på sau og lam, en reduksjon på 14948 mordyr i hele landet. 8249 av dem er borte fra nord. Det har blitt litt flere storfe i Norge, faktisk så mange som 10823 flere dyr, men bare 58 av dem har «adresse i nord».

Det vi er vitne til, er en rekanalisering. Der matproduksjonen blir sentralisert til lenger sør i landet. Det er ikke godt mottatt å si rekanalisering. Så for pakke det pent inn kan vi si «at Nord-Norge er ikke med på oppturer i noen produksjoner». Men vi er særdeles gode på å ta nedgangen, der stiller vi oss fremst i køen.

For å være helt ærlig, så er jeg ganske lei, for det snakkes og snakkes. Det er ikke måte på hvor viktig matproduksjon er, spesielt i valgår. Vi har politiske programmer, vi har fine målsettinger, handlingsplaner og visjoner. Men når ikke èn av disse faktisk gjør noe med rammevilkårene til hun eller han som faktisk skal produsere mat for Norges befolkning, så er alle de fagre ordene ikke verd papiret de er forfattet på.

For sist jeg sjekket så kunne ikke en velformulert visjon om matproduksjon i hele landet betale for fôret som trengs til Randis kyr, eller for strømmen i melkefjøset til Paul. De som produserer mat til deg, er bønder som i dag jobber 24/7 for at du skal kunne handle norsk mat i butikken, sunn mat, kortreist mat og uten medisinrester. Mat som er produsert under gode, trygge forhold. Der hvert enkelt dyr kan spores fra fødselen av. Det koster, det er ingen tvil om det. Hvis samfunnet faktisk ikke er villig til å betale for norsk matproduksjon, vel da forsvinner den.

Produktene til bonden er mindre verdsatt og betalt i dag enn for 20 år siden, og i dette tidsrommet er alle andre utgifter mangedoblet. Så hvordan i svarte svingende er det meningen at bønder skal klare å fortsette å produsere mat til befolkningen?

Ja, en del har bygget nytt og satset, men det er flere som legger ned enn de som satser. Dette er en del av problemet, for i mange år har vi kunne økt litt for å holde tritt med synkende lønnsomhet. Et par dyr til her og et par dyr til der. Litt mer areal og litt mer jobb utenom gården. Men det funker ikke i det lange løp, og der er vi i dag. Det er ikke mer å hente, fjøset er fullt, det er ikke flere timer i døgnet og kontoen er tom.

I løpet av kort tid er fagmiljøer, verdiskapning og sysselsettingen sterkt redusert. Det har vært ropt varsko i flere år, svaret har vært flere fagre ord. Men dessverre uteblir handlingen, og nedgangen bare fortsetter. Myndighetene har over tid hatt stort søkelys på, og jobbet målrettet mot det å bli stor, større og størst. Dette fungerer få plasser i Norge, og aller dårligst i nord. Så når produksjon går ned, blir ringvirkningene sakte, men sikkert større. Færre aktive gårder, arealer som går ut av drift, mindre videreforedling, lavere verdiskapning, sentralisering av samvirket og nedadgående folketall.

Det som før var ei aktiv bygd, er nå redusert ned til en gård. Der dagens bonde springer døgnet rundt for nå å rekke over de samme arealene som de tidligere var 10 ulike gårder som forvaltet.

Så kan det spørres om hvorfor i alle dager skal vi drive og produsere mat her, i Nord-Norge eller for så vidt i Norge? Det er jo billigere å importere.

Kan gi deg fem grunner kjapt:

- Beredskap.
- Klimaavtrykk.
- Sysselsetting.
- Verdiskapning.
- Alle land har et etisk ansvar om å produsere mat til egen befolking.

Så kan vi ta ei hel avhandling om hva mer landbruket bidrar med.

Som produsent av trygg norsk mat oppleves presset fra kjedene om en «billig, billigst mulig-mentalitet» helt håpløs. Hvis målet for matproduksjon skal være billigst mulig, så kan vi bare fase ut all produksjon og videreforedling i Norge og la våre naboer ta seg av jobben, først som sist.

Se hva som skjer med mye av foredling på fisk i dag. Norsk fisk må reise jorda rundt før den havner i butikken nær deg, det er billig. Men er det verdt det? Og hva med klimaavtrykket?

Så jeg etterlyser våpendragere, bevæpnet med mer enn bare pent formulerte ord. Våpendragere som er villig til å stå opp for et fantastisk Nord-Norge, en matproduksjon i verdensklasse, en landsdel med uante muligheter og som bringer til bordet et hjerte som slår for mer, enn billigst mulig.