Fire dager etter Russlands invasjon av Ukraina beslutta regjeringa i Norge å donere inntil 2000 panservernvåpen av typen M72. Seinere er det i fleire runder beslutta å donere ytterligere våpen.

Et bredt flertall på Stortinget har støtta våpenhjelpa. Etter først å ha vært imot, slutta også SV seg til flertallet i april 2022. Etter det har Rødt vært aleine om å si nei til norsk våpenhjelp.

I februar 2022 hadde Rødts partileder Bjørnar Moxnes to grunner for å si nei til norsk våpenhjelp: Den eine grunnen var at Norge grensa til Russland. Den andre var at «folkerettsekspert Cecilie Hellestveit har vært kritisk til å sende norske våpen til Ukraina.»

Hellestveit hadde hevda at land som leverte våpen til Ukraina, kunne bli «medkrigere». Det var ei oppfatning ho var temmelig aleine om. Og ei oppfatning som de som hadde bedre greie på folkerett enn ho, avviste som grunnlaus.

Rødt har seinere søkt å begrunna sin motstand mot norsk våpenhjelp med andre argumenter. Ett av dem har vært at våpenhjelp bryter med et vedtak i Stortinget fra 1959.

Etter at det den siste uka har oppstått full splittelse i Rødt om norsk våpenhjelp, har de i partiet som ikke vil snu, særlig vist til dette argumentet. I innlegg på Nordnorsk debatt den 23. januar har både Jens Ingvald Olsen og Rødts fylkesleder i Troms, Anne-Marith Rasmussen, gjort det til et stort poeng at partiet bare har forsvart Norges tidligere praksis når det har gått imot å levere våpen til Ukraina. Og i Klassekampen sist lørdag presterte et styremedlem i Nordland Rødt å påberope seg tidligere statsminister Einar Gerhardsen som støtte for sin motstand mot å hjelpe Ukraina med våpen.

Det er ei myte at våpenhjelp til Ukraina er i strid med Stortingets vedtak fra 1959. Vedtaket innebar ikke noe absolutt forbud mot å eksportere våpen til et land i krig. Det var fortsatt rom for slik våpeneksport basert på ei skjønnsmessig vurdering.

Daværende statsminister Einar Gerhardsen presiserte at det ved ei beslutning om våpeneksport skulle «legges avgjørende vekt på de utenrikspolitiske vurderinger». Det var i tillegg bare et hovedsynspunkt at Norge ikke skulle tillate salg av våpen til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land der det er borgerkrig.

Dette kom også til uttrykk i Stortingets vedtak som hadde denne ordlyden:

«Stortinget tar til etterretning den erklæring som statsministeren på regjeringens vegne har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke det prinsipp at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må finne sted etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted.»

Det var aldri aktuelt for Stortinget i 1959 å ha noe forbud mot å levere våpen til et land som var blitt angrepet slik Ukraina ble det av Russland i fjor. Problemstillinga er også omtalt av Olav Wicken i hans studie om regulering av norsk våpeneksport 1935-1992 (Institutt for forsvarsstudier) fra 1992 hvor han skriver følgende:

«Men allerede i 1935 var myndighetene klar over at kriteriet om at ingen land i krig eller borgerkrig skulle få kjøpe våpen og ammunisjon, ikke burde følges i alle sammenhenger. Et land som ble angrepet burde ikke bli behandlet likt med den aggressive part. Det ble innført et begrep vi kan kalle 'rettferdig krig'. I de tilfeller der det internasjonale samfunn gjennom Folkeforbundet ble enige om at en part kunne karakteriseres som den aggressive, kunne våpen selges til den angrepne part.»

De i Rødt som ennå er motstandere av å hjelpe Ukraina med våpen, må gjerne stå på dette standpunktet. Men de må slutte å misbruke Stortingets vedtak og Einar Gerhardsens erklæring fra 1959 som grunnlag for denne motstanden.