Dette blir skarpt illustrert av Høyres ledergruppe med håpefulle utbyggere på lag i diverse avisoppslag - og sist dokumentert i en kronikk for en måneds tid siden i penn av Markus Akselbo med ordførerkandidat Anne Berit Figenschau i kulissene. Overskriften er at man ønsker seg en mer ambisiøs plan for Tromsø kommune.

Les også

En mer ambisiøs plan for Tromsø

Først må jeg tillate meg å oppsummere kort, og i noen grad karikert, hva ledergruppa til Høyre i Tromsø kommune ønsker seg:

  • Eneboliger og rekkehus
  • Boligmasse i sentrumsperiferien, spredt utbygging på Kvaløya og på fastlandet.
  • Økt utnytting av eksisterende boligtomter
  • Boligutbygging som støtte for grønn industriutvikling ved Grøtsund Havn.

Det er også pekt på ønsket om mer og bedre lokal medvirkning i planprosessene, et moment som i høyeste grad er en politisk innertier, men hva med de øvrige forslagene?

Et spørsmål som trenger seg frem aller først er etikken i oppslaget hvor ledergruppen stiller seg i front med private utviklere for å promotere en utviklingsstrategi som passer som hånd i hanske for disse. Den er nok innafor, men er det ryddig? Det kan andre enn jeg svare på, men det er uansett lite progressiv politikk å la seg utnytte av utbyggere for å påvirke et sentralt plandokument som skal stå seg i 12 år fremover i tid.

I mitt planleggerhode er en «ambisiøs» plan å utvikle strategier på egen kjøl, uten ønskelister fra private utbyggere, og som attpåtil strider mot ei bærekraftig utvikling (NB: spissformulering). For det er nå en gang slik at det ikke nødvendigvis er rett å gjøre det man ønsker seg. Man ønsker seg spredt boligbygging, men er det rett?

Fra et planfaglig synspunkt er det rett og slett ei dødssynd, og nå kommer selvsagt spørsmålet hvorfor det er så inderlig feil. Kan det være så farlig å bygge ut Håkøya, Grøtsund og ellers omtrent hvor som helst på Kvaløya? Her er jo massevis av areal å ta av, og det er jo ikke lenger unna sentrum enn en aldri så liten kjøretur med elbilen på piggfrie dekk, særlig hvis man får en tunnel til Håkøya som tilrettelegger for økt kapasitet. Så hva er problemet?

Svaret er enkelt: kostnader, altså et parameter som burde interessere kandidatene fra Høyre ettersom markedsøkonomi står sentralt i den politiske ideologien, og for all del, det er intet galt med det. Så hva slags kostnader snakker vi om da? For det første det åpenbare faktum knyttet til hva det koster å bygge en enebolig i dagens marked, herunder med de krav som i stadig sterkere grad pålegger oss gjennom EU-krav og kravet til bærekraft.

Hvor mange barnefamilier har råd til dette? Kanskje snakker vi her om nyetablerte familier med foreldre som omtrent kommer rett fra universitetet eller høyskoler, og som Tromsøbyen trenger for å utvikle byen videre. Jeg går ikke inn i en kronediskurs her, men dagens kvadratmeterpris for nye eneboliger ligger skyhøyt over hva en normal ung barnefamilie er i stand til å svare på.

Javel, hva med rekkehus da? Tja, kanskje noe billigere, men ikke veldig, faktisk overraskende liten forskjell. Så hvem tror man da at man tilrettelegger for? Den eldre garde med en etablert økonomi ønsker ikke plenklipping og snømåking, de vil bo i leilighet, helst på toppen med havutsikt, så det er nok ikke denne gruppen heller.

Dette bør man tenke over, kanskje en behovsanalyse i markedet burde friste Høyre-velgere? EU-regimet legger for øvrig opp til at fremtidig boligutvikling ikke skal skje gjennom eneboliger, her er også rekkehus definert som eneboliger, men kun gjennom konsentrert utbygging.

Det neste kostnadsaspektet er knyttet til transportkostnader, altså det faktum at desentraliserte boligområder genererer mer trafikk enn sentrumslokaliseringer. «Tenk Tromsø» jobber så intenst det går an innenfor sparsomme statlige rammer med å legge til rette for gode veiløsninger som skal stimulere gang-, sykkel- og kollektivtrafikk, og kanskje i noen grad biltrafikk der hvor det kniper. I prinsippet ligger det nok ei forutsetning om at trafikkarbeidet gjennom slike grep skal redusere biltrafikken, og derved tilsvarende kostnader.

Den siste, og kanskje ikke minst betydeligste kostnaden, er de fremtidige kostnadene ved en distribuert utbyggingsstruktur. Dette gjelder all teknisk infrastruktur som skal knyttes til kommunens system, både vann, avløp og overvann og selvsagt også veivedlikehold, herunder brøyting og generelt også løpende vedlikehold. Man utvider kostnadsbildet med denne strategien suksessivt, og er gjerne overrasket når budsjettene skal vedtas med reaksjonen: «Ble det så dyrt?»

All infrastruktur skal i prinsippet overtas av kommunen for drift og vedlikehold, kanskje i noen grad også bygges ut av kommunen, og ingen må bli overrasket over at dette får betydelige fremtidige kostnadskonsekvenser som man fra politisk side må ta høyde for. Regningen skal dessuten ikke bare knyttes til de som skal bosettes seg i slike områder, men fordeles blant absolutt alle innbyggerne i Tromsø. Så dette er også et anliggende for alle som i dag bor her!

Dette er en kausalitet man må ha som bakteppe når man utvikler en by. Tromsø ligger i norgestoppen når det gjelder avgifter, herunder kommunaltekniske kostnader, eiendomsavgifter, og nå sist bompengekostnader. Trenger vi å ekspandere kostnadsrammene i denne byen ytterligere? Hvor mange unge boligsøkere får vi da til byen? Er det i det hele tatt noen nyutdannede og interessante «fremtidsinnbyggere» som har råd til å bo her?

Spørsmålet er retorisk, og rettes til politikerne. Men noen av disse har allerede svart, herunder dagens opposisjon, de ønsker spredt boligbygging for at folk skal få hva de ønsker seg innenfor høvelige kostnadsrammer. Spørsmålet er om de har tatt høyde for hva dette innebærer av eksisterende og fremtidige kostnader for Tromsøs innbyggere? Men er det dessuten noen som har tenkt på at alle utbyggerne må «regne hjem» utbyggingen, altså ikke tape penger på dette, men gjerne sitte igjen med en grei margin? Slikt koster.

Sluttkommentarer: Da jeg jobbet som kommunaldirektør i Tromsø kommune fikk jeg besøk av to seniorer, sivilarkitekter med lang erfaring både fra tidligere generalplanlegging og generelle og fremragende kunnskaper om byplanlegging, og med oppdatert viten om Tromsøs utvikling gjennom flere generasjoner frem til den dagen jeg fikk besøk av dem. De hadde følgende forslag: Legg plankartet på et stort bord, dekk over med tracing-papir (gjennomsiktig papir), ta frem brede tusjpenner, TENK NYTT og skisser en ny fremtidig struktur for byens kommuneplan.

En fantastisk idé, men den ble ikke gjennomført av åpenbare grunner. I stedet ble KPA-en behandlet i kommunestyret med et utall av benkeforslag, altså ønsker fra utbyggere, som ble banket igjennom med det resultatet at vedtaket ble erkjent ugyldig av det som den gangen het Fylkesmannen, altså dagens Stasforvalter.

Står vi foran en gjentakelse? Mye tyder på det. Her har uansett kommunestyret gedigne muligheter til å tenke nytt, og det gjør man best i dialog med befolkningen som til syvende og sist må plukke opp regningen for de vedtak som fattes av de som jeg antar er «ansvarlige» politikere. Utbyggerne har fått gode muligheter til å gi innspill i innledningen til planprosessen, og trenger strengt tatt ikke større oppmerksomhet i det vi kaller et lokaldemokrati. Har de prosjekter som bør iverksettes, bør kommunen være i stand til å skjønne det.

Valgflesk passer dårlig for en ansvarlig byutvikling.