Det er vel det vi kaller for et paradoks.

Nylig skrev Nordlys om intensivsykepleiere på UNN som tvinges til å gi fra seg en fridag i jula. Deres arbeidsgiver har en mulighet til å beordre sine arbeidstakere til å komme på jobb. På veldig kort varsel kan altså sykepleiernes ledere si at de må gi fra seg fritid fra egen familie, for å sørge at vi har nok kapasitet på intensivavdelingene.

Samtidig så har vi et samfunn som tillater folk å nekte å ta imot en gratis vaksine under en ekstremt krevende pandemi.

Det er ganske spesielt. Men det er sånn det bør være i et fritt samfunn. Folk skal ikke tvinges til inngrep på sin kropp, som de ikke ønsker. Ingen helsearbeidere vil tvinge dem til det heller, enn så mye de har lyst å være sammen med ungene sine i jula.

Så en god andel uvaksinerte havner på intensiven, av fritt valg. Og behandles samvittighetsfullt av sykepleiere, som tvinges til å være der.

Denne absurditeten er ikke i seg selv et innlegg i vaksinasjonsdebatten. Selv om alle bør vaksinere seg, for sin egen helsas del.

Men dette helt merkelige paradokset skjer delvis fordi vi ikke lytter til folk på golvet når vi bygger sykehuskapasitet.

I løpet av de neste fem årene vil rundt 500 intensivsykepleiere gå av med pensjon. Det spørs om de svakhetene i systemet, som pandemien har avslørt for oss, er en kjempefin rekrutteringskampanje for dem som kanskje vurderer en etter- og videreutdanning.

Vi har åpenbart, og i det stille, forsømt oss som samfunn i utviklingen av de viktigste ressursene vi har: mennesker som tar vare på mennesker.

Kanskje er denne pandemien akkurat det vi trengte for å åpne øynene våre for hva som virkelig driver frem verdiskapningen i dette landet.

Gode, trygge, robuste, offentlige tjenester. Som vi har i all stillhet har holdt på å budsjettere bort.

Hør bare hvordan politikere og helseforetaksledere snakker om økningen av intensivkapasiteten. De får det til å høres så teknisk ut. Som om man skal bygge med lego, der man flytter på plastbrikkene, etterhvert som behovene endrer seg.

Hadde jeg fått en krone for hver gang politikere og helsebyråkrater som sa at “vi kan ikke ha tomme senger”, så hadde jeg hatt nok penger til et avdrag på huslånet.

Vet du hva det betyr? Det har ingenting med den fysiske senga å gjøre. Å ikke ha tomme senger betyr egentlig “det er dyrt å ansette flere folk.”

Har man fulle senger, ja da bruker man ikke mer på lønnsmidler enn man absolutt må. Og det er jo kjempebra for businessen - tilsynelatende.

Men ganske så kynisk fra et menneskelig perspektiv.

Ifølge den lille økonomien så er det å ikke ha fast overskuddskapasitet, på en ren utgiftspost som intensivavdeling, kjempe lurt. Men ifølge den store økonomien har det blitt veldig klart for oss at dette blir vanvittig dyrt for resten av samfunnet.

Ifølge den menneskelige økonomien så driver man mot noen åpenbare skjær.

Sykepleierne som nå beordres til å gi fra seg familietid er ikke dumme. De er fagfolk. De ser hva som belønnes i sykehussektoren, og hva “de tomme” sengene betyr. De har advart om rekrutteringsproblemer, vikarbruk, avhengighet av innleid utenlandsk arbeidskraft. Lenge.

Men det har, i følge noen, vært altfor kostbart å lytte til dem.

Norsk helsevesen koster penger. Noen har til og med overbevist oss om at det er altfor dyrt, en påstand som lenge har levd sitt eget liv på mildt sagt omdiskutert grunnlag. Men nå ser vi hva det koster å ikke lytte til folkene på golvet.

For det er ikke bare på golvet på intensiven de ansatte strekkes til bristepunktet.

Et annet sted på UNN, på akuttmottaket, er de også i spagaten hele tiden. I vår reportasje fra den avdelinga kan vi lese om hva et kritisk fullt mottak er for noe. Det betyr at de ikke har nok personell til å ivareta verken pasientene som ligger inne, eller de som kommer inn og trenger akutt hjelp.

Akuttmottaket har vært på grensen der, flere ganger i pandemien.

Tenk det. Å måtte ta det valget om hvem som skal stå utenfor øyeblikkelig helsehjelp.

Ingen av de ansatte i helsevesenet er overmenneskelige vesener. De er fagfolk og de er arbeidsfolk. De har ikke flere timer i døgnet enn resten av oss til å gjøre sin jobb og til å leve sine liv. De er fagfolk som lenge har snakket om at det skjæres altfor tett inn til beinet når det gjelder helse i Norge.

De er fagfolk som har blitt beskyldt for å bruke maktspråk når de har advart om sykehuskapasiteten. Og når de har advart om hvordan foretaksmodellen, slik den praktiseres nå, fører til et mindre robust helsevesen.

Nå, når det igjen brenner på dass, sier statsminister Jonas Gahr Støre at styringen av sykehusene må revurderes etter pandemien. Det spørs om man har råd til å vente så lenge.

Og det spørs om vi har best nytte av økonomer eller sykepleiere i den revurderinga.

Jeg vet hvem jeg holder en knapp på. Hva med deg Jonas?