Gå til sidens hovedinnhold

Vaksiner – hva nå?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Under denne koronaepidemien må det være svært få som ikke har tenkt den tanken at «min velferd og mitt liv er lagt i min nestes hender». Tradisjonell politiske uenighet om forholdet mellom individets frihet og statens rolle gir liten mening i dagens situasjon. Betydningen av en overordnet myndighet som kan koordinere og håndheve våre samhandlinger er ubetinget. Myndighetenes rolle har vært og er fortsatt dypt meningsfull.

Denne rollen har imidlertid vært avhengig av en enighet om et felles mål. I perioden vi har lagt bak oss har dette vært definert av vaksinen. Vaksinen skal beskytte eldre og sårbare grupper. For disse dreier det seg om liv og død. Det har vært antatt at koronaviruset er omtrent like farlig som et vanlig influensavirus for den allmenne befolkning. Lite tyder på noe annet enn at denne antagelsen fortsatt stemmer. Usikkerheten ligger i å definere kriteriene for sårbarhet, og dermed (skulle man tro) tidspunktet for når denne unntakstilstanden kan opphøre. Dette avhenger (selvsagt) også av når vi kan starte med vaksinering, effektiviteten i vaksineringsprosessen og hvor mange doser vi får tilgang til etc. Hvis vi nå antar (for argumentets skyld) at dette er i slutten av februar; hva da?

Den noe uklare, men allikevel overraskende oppfatningen som har vært uttrykt fra myndighetshold er at unntakssituasjonen ikke skal opphøre. FHI vil vurdere å lette på tiltakene når «de med høyest risiko er vaksinert». Regjeringen (Høye) vil «vurdere å lette på tiltakene som har økonomisk betydning» og håper på en normalisering til sommeren. Helsedirektoratet (Nakstad) advarer derimot mot «å lette på tiltakene etter hvert som vaksinen rulles ut». Etikk-utvalget som har vurdert hvem som bør prioriteres for vaksinering har vært bekymret for at en vaksinering av sårbare grupper vil føre til at befolkningen ikke lenger vil slutte opp om tiltakene (Carl Tellef Solberg i Verdibørsen NRK P2).

Hvorfor er dette overraskende? Grunnen er simpelthen at dette markerer et skifte i målsetting, et skifte som vi som samfunn hverken har debattert eller er enige om. Hvis tiltakene ikke lenger har som mål å beskytte sårbare grupper, hva er da målet? Det kan være, som Nakstad sier, at store deler av befolkningen vil bli smittet og at vi kan få dødsfall i yngre aldersgrupper. Det kan være, som Nakstad også sier, at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det kan også være at dette viruset har egenskaper som vi ikke kjenner og som vi alle har lært å kjenne engstelse for. (Lottoargumentet). Noen hevder også at vi bør vente på inhalasjonsvaksiner som ikke bare gir immunitet, men som også hindrer videre spredning. Problemet med alle disse nye målsettende problembeskrivelsene er at de også vil gjelde for influensa generelt og i alle fall vil de gjelde for all fremtidig oppblomstring av Covid-19.

Det er særdeles lite trolig at Covid-19 vil forsvinne som en følge av vaksinen. Hvis vi tenker på det sannsynlige opphavet til viruset, ‘ett tilfelle overført fra en flaggermus’, så virker det nærmest umulig å se for seg at dette viruset lar seg utrydde. Forestillingen om den koordinerte kontrollen som må til for å fjerne viruset i alle menneskepopulasjoner, inkludert dyrepopulasjoner - ville som domestiserte, ligner mer på totale og globale diktatorfantasier enn noe annet. Viruset vil komme tilbake igjen og igjen. De nye, men uklart formulerte målsettingene vil så langt jeg kan se fortsette å kreve de samme periodevise tiltakene i uoverskuelig fremtid fordi hverken vaksine eller smitte gir varig immunitet. Selv om vi ved nye utbrudd vaksinerer sårbare grupper vil vi måtte stenge ned samfunnet slik vi gjør i dag, gitt disse nye målsettingene.

Grunnen er simpelthen den at det ikke finnes noen middelvei når det gjelder dette viruset. Det er graden av smittsomhet, den enorme eksponentielle veksten som virusets egenskaper impliserer som har gjort strenge tiltak rimelige. WHO sier derfor at vi må lære å leve med viruset. Men hva innebærer det? Vi vil neppe se den samme enigheten rundt dette spørsmålet som en mangel på vaksine har gitt oss. Når det ikke lenger dreier seg om liv og død er det viktig å innse at myndighetspersoner og de som har stått fremst i kampen under denne perioden ikke har noen eksklusiv rett til å ubemerket definere nye mål.

Dette dreier seg som kjent om verdispørsmål som gir alle lik rett (uavhengig av ekspertise) til å bli hørt i en debatt. Hvis strategien nå er å late som om det ikke er noen vesensforskjell mellom ‘før og etter vaksine for de sårbare’ vil dagens myndighetsutøvelse gå fra å være velbegrunnet og dypt meningsfull til å fremstå som autoritær.

Kommentarer til denne saken