Jeg startet fra kontoret midt i Storgata midt på dagen og gikk over et Stortorg i skygge. Tromsø har et feilvendt sentrum, og selv med sollys hele dagen så er det få plasser i selve sentrum du kan nyte stjernens sjeldne stråler.

Byen ble jo bygget for helt andre formål enn solslikking for 200 pluss år siden.

Jeg gikk forbi Kystens hus, en monstrøsitet som lukker Stortorget inne, og tetter igjen utsynet til det ei øy faktisk er omgitt av: vann.

Men der det tross alt har kommet opp en hyggelig uteservering. Det eneste forsonende trekket om jeg tør si.

Også gikk jeg langs Bangsundbrygga, som flottet seg med sine verneverdige bygg for tyske cruiseskipturister på elsykkel.

SOMMERTUR: Vervet er en ny bydel i Tromsø byr på flotte byrom for flere enn dem som har råd til å bo i blokkene.

Jeg gikk hele veien til den forsømte gamlebyen i Tromsø. En tur jeg sjelden tar, til tross for at det er rett i nabolaget. Der skjulte byperler lenge har vært stemoderlig behandlet. Men ikke lengre.

Vervet kunne ha stengt dem inne, slukt dem og overdøvet dem.

I stedet gjorde Vervets utviklere noe subtilt og genialt: de utviste kreativt lederskap og kombinerte det gamle med det nye. Gjenbruk og naturbruk, kulturlandskap og kulturhistorie. Og nye boligblokker.

De fikk fanken meg plass til alt!

Du kan si mye om utbyggerne i Tromsø ellers, men at de har bidratt positivt til utviklingen av byrommene utenom de kvadratmeterne de kan selge, er det nesten ingen som vil si.

Men Vervet tenkte generøst og stort.

Arkitektene kan snakke om variert materialvalg og variert høydebruk på blokkene, og eiendomsmeglerne får snakke om leilighetene som skal selges, for en heftig pris.

Men jeg vil snakke om det som er utenfor.

Linjene. Promenaden. Fellesområder som ikke kan selges. Som kan brukes av fattig og rik. Jeg ser for meg at familier vil ta seg en bytur for å gå en tur fra Skansen og ut til Løkta for å se på Tromsø by fra et annet perspektiv.

Vervet har plutselig koblet byen sammen og får meg til å forestille meg en spektakulær, sammenhengende promenade fra Hålogaland Teater til Løkta eller bruhodet.

En annen ting er at fjellene og havet denne byen er omgitt av, ikke er forbeholdt dem som har råd til å betale for best utsikt på Vervet. Området åpner utsikta for alle. Sola skinner på fortausserveringene på Vervet, som det ser ut til at det blir mange av.

Men har du ikke råd til å kjøpe noe der, så kan du nyte medbrakt mens du ser utover sundet og utover byen. Mens du ser båtene komme inn og gå ut.

Jeg fulgte promenaden og gikk til Løkta for første gang på 10 år. Vervets promenade er en promenade som drar deg videre til å se, oppdage, å ta inn Tromsø.

På tilbaketuren beundret jeg hvordan Skansen, det eneste sporet etter middelalderen i Tromsø, skinte som et stilleben i sola. Med en siktlinje rett på festningsvollen. Innrammet av byggene rundt som et vakkert maleri.

Til slutt så satte jeg meg i solveggen ved Skansen og så i motsatt retning: Med Ishavskatedralen og Tromsdalstinden innrammet av to gamle heggtrær på den ene siden og Vervet på den andre.

Og blikket fulgte promenaden i rett linje opp til kirka og videre innover dalen og til fjellet.

Og da tenkte jeg nå har noen tenkt godt her.

Jeg tror at det vil bli en tid før og etter Vervet når det gjelder hva våre politikere tillater å bli bygget i strandsonen. Jeg tror ikke de vil ha noe annet valg.

Tromsøfolket vil bli godt vant til at blokkene som bygges også skal ha en merverdi for noen andre enn dem som vil selge boligene i dem.

Vi er på vei i riktig retning. Nylig avslo Tromsø kommune studentboligprosjektet «The Front», som består av to blokker på ni og 12 etasjer med til sammen 320 boliger. De var prosjektert bygget ytterst mot havet, på en utfylt tomt.

Men noen har lyttet og fulgt med: Posisjonen har fått med seg at folk i Tromsø har fått nok av privatiserte strandsoner.

– Folk ville ikke at det skal bygges så høyt ytterst, og folk blir veldig sint hvis man ikke kan gå rundt bebyggelsen. Folk vil ikke privatisere havet ytterst, sa Tone Marie Myklevoll (Ap).

Høyre var kraftig imot posisjonens innstilling. De argumenterte for at det er behov for flere studentboliger. At man burde ønske utbygginga velkommen slik at også folk uten tykk lommebok fikk bo sjønært og nært sentrum.

Det er slik tankegang som har ført oss i det uføret Tromsø er i, hvis vi skal være ærlige.

Vi vet alle hvor upopulære de store blokkene i fjæresteinene er. Og kjenner godt til utbyggerne som lover mer enn de klarer å holde. Der parker, lekeplasser, og basketballbaner har blitt til tomme innestengte rom som ingen bruker, kjenner eller er glad i. Det er ingen inviteres inn, men byen stenges ute.

Hvor lenge kan vi tåle en by som bygger sånt? Ikke mye lengre.

Det var en kritikk fra Arkitekturopprøret i Nordlys tidligere i vår som førte til at Tone Marie Myklevoll tok seg en tur langs Strandkanten for å vise hvor flott det egentlig var der. Hun endte bare opp med å bevise kritikernes poeng.

I så måte er det bra å se at «The Front» ikke fikk lov til å bygges ned i fjæresteinene på et utfylt tomt ut i Tromsø. Byrommene er vårt felles eie, ikke kun forbeholdt dem som skal bo i blokkene som bygges.

Det virker som om politikere endelig har forstått det. Og at nye bygg også langs Stakkevollvegen kan følge den gode trenden med smart, god og vakker utbygging.

Dette er bygg som skal stå i generasjoner. Vi må slutte å behandle dem som om de er fast fashion kjøpt på Internett. Noe som kjapt kan leveres tilbake.

Og vi må fortsette å tenke godt om hvordan vi bygger Tromsø.

Vervet har satt lista høyt. Nå må resten følge etter. Og politikerne har fått et godt eksempel på hvordan vi skal, vil og må utvikle denne byen.