Strømprisen bestemmes på kraftbørsen. Det er siste tilbudte kilowattime (kWh) som bestemmer prisen for gjeldende time. Hvis et vindkraftverk vil selge for 30 øre/kWh, et vannkraftverk 40 øre/kWh og et kullkraftverk 65 øre/kWh vil alle få 65 øre/kWh for kraften som blir levert. Skulle kullkraften ikke bli brukt er det vannkraftverkets tilbud som styrer prisen til 40 øre/kWh. Kan vindkraften levere til hele markedet blir prisen 30 øre/kWh. Denne måten å bestemme prisen på sikrer ikke bare at den billigste kraften tilbys først. Den motiverer også til mere utbygging av den billigste kraften. Fossil kraftproduksjon er pålagt CO2-avgift og er dermed ekstra dyr. Slik gir kraftbørsen både motiv og økonomi til å bygge mer fornybar kraft.

De siste månedene har vi hatt voldsomme svingninger i kraftprisen. Vinteren i Europa har vært kald med lite vind. Det har ført til høyt forbruk, men lite tilgjengelig vindkraft. Dermed blir det solgt mer kraft som er produsert med gass og kull.

Det er lite gass i verdensmarkedet. I Brasil er det tørke, fyllingsgraden i kraftmagasinene er lav og de kjøper gass. Kina bruker mer gass for å forbedre luftforurensningen. Høsten var varmere enn normalt i Nord-Asia og mer energi gikk til kjøling. Fabrikker i Asia er i full drift etter covid. De krever også energi. Europa har trøbbel med å få gass fra Russland. I tillegg til dette har land som Sverige, Tyskland og Belgia begynt å fase ut sine gamle kjernekraftverk. Dette har også økt etterspørselen etter gass- og kullkraft.Til sammen har dette gitt svært høye gasspriser og den har trukket kullprisen etter seg.

I Norge hadde vi en varm og solrik høst. Det var lite regn og fyllingsgraden i kraftmagasinene i sør var lav på starten av vinteren, som ble kaldere enn normalt. For å bremse vannforbruket økte vannkraftverkene etterhvert prisen for å få annen kraftproduksjon inn i markedet. Uten alternativ rimelig kraftproduksjon ble de norske kraftprisene uvanlig høye.

Når strøm produsert fra gass og kull selges setter disse prisen i hele markedet som Norge også er en del av. Økonomisk er vi tilkoblet gjennom kraftbørsen og fysisk gjennom linjer og kabler til Finland, Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland og England.

Norge har normalt produksjonsoverskudd mellom 15 og 20 TWh pr. år. Avhengig av været kan overskuddet være både høyere og lavere. Noen år har vi underskudd. Imidlertid beregnes kraftbalansen hver time for hvert prisområde. Da finner man at det både eksporteres og importeres kraft hvert døgn. Når vi har kraftoverskudd er eksporten større enn importen og omvendt i tørrår. Uansett finner man timer med kraftunderskudd. Dette kan håndteres på tre måter. 1) Forbruk kan kobles ut. Det ønsker vi å unngå fordi det er svært inngripende for alle deler av samfunnet. 2) Kraft kan importeres. Det finnes alltid en nabo som har noe til overs og man kan legge en linje eller en kabel til dem. Det satser vi på i Norge. 3) Vi kan bygge ut så mye kraft at vi har reservekapasitet til å forsyne egne innbyggere alle timer, også i tørrår.

Hvis vi satser på det siste kan vi kutte utenlandsforbindelsene, avvikle vår deltakelse på kraftbørsen, lage våre egne standarder uavhengig av ACER og være herrer i eget hus. Hvorfor gjør vi ikke det?

Utenlandsforbindelsene gir oss mulighet til å importere kraft når vi har underskudd og å eksportere når vi har overskudd. Utvekslingskapasiteten er i dag på 8500 MW. Som en svært forenklet modell kan man si at denne reservekapasiteten er nødvendig til sikring mot tørrår og for handelskapasitet .

Hvis vi bygger denne forsikringen inn i vårt eget kraftsystem med vannkraft koster investeringen 400 milliarder kroner. Velger vi flytende vindkraft vil det i dag måtte investeres 800 milliarder kroner.

Denne reservekapasiteten har vi stort sett ikke bruk for. Den utnyttes fullt ut kun noen timer når det er tørrår. Selv om disse reservekraftverkene knapt var i drift måtte de holdes i driftsmessig stand slik at de kunne levere i underskuddstimene. Det gir kostnader i tillegg til investeringen. Denne overkapasiteten kunne vi heller ikke solgt uten kabler, avtaler og alt som følger med internasjonal handel. Vi brant inne med overskuddskraften. Vannet i magasinene måtte dumpes på havet og vindturbinene måtte stoppes uansett hvor god vind det var. Strømkundene måtte betale for reservekapasiteten også når den ikke ble brukt.

De som er mot utenlandforbindelsene argumenterer med at vi ville få billigere strøm hvis vi ikke var koblet til utlandet. Det er rape galt, strømmen ville blitt permanent mye dyrere. Enorme investeringer i produksjonsanlegg som bare skal brukes noen timer hvert år er ikke god økonomi. Det er åpenbart at slik framferd ville være å ødsle vekk statens ressurser.