Det er først nå i nyere tid at vi fastboende i Nord-Norge har begynt å forstå vår egen natur. Hva som omgir oss, sett i et globalt perspektiv. Slik er det gjerne. For det en omgås hver eneste dag, det blir en vant med. Og fordi det bare er der, tar en det gjerne også for gitt. Dype daler, endeløse fjorder og majestetiske fjell på rekke og rad. Urørt natur i sin nakne og uendelige form. Hvem har vel ikke slikt i sin bakgård?

Vel, de aller aller fleste skulle det vise seg. Og på grunn av menneskets evige søken etter å beherske hver en knaus og hvert et tun, blir det stadig færre. Fordi vi har hugget, brutt, knekt, sprengt, asfaltert og maltraktert oss frem over alt. Og resultatet er synlig over hele verden, fra det ene landet til det andre – stadig flere mennesker som vil ha tilgang til en stadig minskende beholdning av ren og urørt natur.

I en slik situasjon er det et ganske enkelt markedsprinsipp som gjør seg gjeldende. Tilbud og etterspørsel tilsier enkelt og greit at urørt natur blir stadig mer verdt. Fordi flere og flere mennesker vil ha det og tilbudet er stadig minkende. Selvsagt er det trist at urørt natur skal utsettes for den slags markedskrefter. Det burde vært tilgjengelig for alle, overalt, alltid. Men slik er det ikke.

Tross dette, får vi stadige påminnelser her i Nord om at vi enda ikke vet hva vi har. Og hvilken betydning vår egen bakgård kan ha for helse, rekreasjon, miljø, arbeidsmarkedet og skatteinntekter i hundrevis av år fremover. Sist ut i rekken av liten verdiforståelse er Kåfjord kommune, som nylig har besluttet å konsekvensutrede et steinbrudd mitt i selve indrefileten i Ytre Kåfjord. En av Nord-Norges flotteste perler som folk fra hele verden kommer for å oppleve.

Med panoramautsikt over Lyngsalpene og Storehaugen med sine 1142 meter er området helt unikt, og endeløst vakkert, sommer som vinter, med lav-risiko terreng hva gjelder skredfare, og selvsagt midnattsol, nordlys, toppturer, fugleliv, renhet og stillhet. Rett og slett en drømmedestinasjon for opplevelse og friluftsliv.

Midt i dette skal man nå konsekvensutrede et steinbrudd. Til tross for at verdivurderingen burde være særdeles åpenbar for alle og enhver. Verdens vakreste urørte natur med et ubegrenset fremtidig inntektspotensial, målt mot......stein. Ødelegge det en har minst av, for å hente ut det en har mest av er dårlig økonomi. Og ettersom det er vår urørte natur vi snakker om her, er det også dårlig miljøpolitikk, helsepolitikk og lokalpolitikk.

For nei, det er ikke slik at turisme, naturopplevelser og steinbrudd går hånd i hånd. Steinbrudd er støy, det er støv og det er endeløst med lastebiltrafikk. Det er rett og slett en stor stein i skoen. Ikke bare for turistene som skal ut på tur, men for alle oss som bor her. Enda verre er det at det også er endeløst med tid. Steinen skal nemlig brukes til fremtidige veiprosjekter, men om det skal ta 20 år, 30 år eller 40 år, er det ingen som vet. Men det som er sikkert er at når det først er i gang er det vanskelig å stanse. Det er kanskje det som kjennetegner menneskets fremtreden i naturen mer enn noe annet; litt til, bare litt til – frem til det ikke var mer igjen.


I Kåfjord kan vi fortsatt gjøre det rette. Bevare naturen og skape arbeidsplasser samtidig. Det kan til og med bygges vei. Turistnæringen i området sysselsetter langt flere enn et steinbrudd. Det er bedre å finne løsninger som ikke spenner bein på hverandre. Stein er der nok av. Kanskje må det transporteres litt lenger, men hvis ikke vi engang er villig til dét, da er det ikke mye håp for at verdens vakreste urørte og mest verdifulle natur, også er der i morgen.