Da vi nylig annonserte at Aleris skal bygge nytt sykehus i Tromsø – og dermed doble vår behandlingskapasitet i byen – uttrykte helsepolitikerne Myrseth (Ap) og Aydar (R) først og fremst bekymring for om vi ville tappe det offentlige for helsepersonell. Nei, vårt mål er å bidra til at flere pasienter i nord får den behandlingen de trenger – uten å stå kø.

Mer fokus på pasientenes behov?

Vi i Aleris styrker vårt tilbud i en region der pasientene ikke sjelden må vente mer enn ett år for nødvendige operasjoner og der de offentlige sykehusene, som sliter med store underskudd, har varslet kraftige innsparingstiltak.

Pasientbehovet er der. Vi kan bidra til å øke behandlingskapasiteten og å redusere ventetidene for pasientene. Burde vi ikke legge de ideologiske kampene til side når det ikke bidrar til å styrke behandlingstilbudet til innbyggerne i regionen?

De nevnte politikerne velger også å se bort ifra at vi blir ønsket velkommen av Helse Nord, som de siste par årene har brukt oss stadig mer for å levere på sitt «sørge for»-ansvar og for å få ned behandlingskøene som har oppstått. I tillegg velger stadig flere å komme til oss som private pasienter –det bidrar også til å redusere køene

Det er prisverdig at regjeringen og dens støttepartier på sikt vil styrke den offentlige helsetjenesten, men pasientene står i kø nå og trenger vår hjelp nå.

Mer helsepersonell til byen?

Vi mener dessuten at etableringen av et stort, moderne privatsykehus i Tromsø vil bidra til å gjøre det mer attraktivt å være helsepersonell i byen. Som i de fleste andre bransjer er det også viktig for helsepersonell å ha ulike karriereveier å velge mellom – og kanskje veksle mellom.

Jeg tror ikke det finnes én fasit for alle. At det ikke er et offentlig monopol, sikrer flere karriereveier, mangfold av arbeidsgivere og ulike læringsarenaer.

Dermed styrker vi muligheten for at flere leger og sykepleiere blir i byen og i yrket – og at flere ønsker å flytte til landsdelen. Noen vil jobbe heltid hos oss, andre vil veksle mellom oss og de offentlige arbeidsgiverne. Enkelte vil ha sin hovedarbeidsplass i det offentlige og jobbe hos oss på fritida si – selvfølgelig ikke uten godkjennelse fra hovedarbeidsgiveren sin. Dette fører til en bedre utnyttelse av samfunnets samlede ressurser, og i vår nordligste landsdel er helsepersonell en mangelvare som bør brukes klokt.

Løse mer med mindre

Regjeringens egen helsepersonellkommisjon, nedsatt for å gi råd om hvordan vi kan få flere til å velge og å bli i helseyrkene, konkluderer allerede nå med at vi må løse mer med mindre.

Vi vet det så alt for godt: Den sterke økningen i antall eldre de neste tiårene vil innebære en betydelig økning i behovene for helsetjenester. Samtidig blir de medisinske mulighetene stadig flere – og befolkningens forventninger vokser i takt med mulighetene.

Framover må vi ikke bare være attraktive arbeidsgivere slik at vi klarer å rekruttere og beholde helsepersonell, men vi må også løse mer med mindre ressurser – samtidig som vi nyttiggjør oss av ny kunnskap og ny teknologi for å løse oppdraget på nye måter. Hvordan får vi til det?

Mer samarbeid

Løsningen ligger ikke i monopolistiske løsninger, men i samarbeid mellom ulike aktører som kan utfordre hverandre og lære av hverandre.

Hvis vi skal fortsette å drifte helsetjenesten på samme måte som vi gjør i dag, betyr det at hver tredje nordmann eller kvinne må jobbe i helsetjenesten i 2060. Det er ikke noe rart at Regjeringen har sett behovet for å opprette en egen helsepersonellkommisjon.

Det sier seg selv at det ikke er realistisk eller bærekraftig at én av tre skal jobbe i helsetjenesten. Etter min mening er det heller ikke ønskelig – selv om helsetjenesten står mitt hjerte nært. Vi blir nødt til å jobbe smartere for å sikre pasientforløp tilrettelagt for hver enkelt pasient så vel som for en helsetjeneste med kapasitetsutfordringer.

Når vi skal sørge for noe så viktig som helsa til folk, må vi droppe de ideologiske kampene og sammen finne de beste løsningene.