Olsen, som selv har jobbet i mange tiår som journalist, forfatter og dokumentarist, har gått i rette med konklusjonene i en forskningsartikkel skrevet av professor Kari Aga Myklebost og postdoc Joakim Aalmen Markussen ved UiT.

Myklebost og Markussen har over tid forsket på hvordan russiske myndigheter har brukt historiepolitikk for å legitimere krigføring i Ukraina. Også Norge er gjenstand for en stadig mer offensiv russisk historiefortelling i nord, skriver forskerne i Nordnorsk debatt.

Det gjelder særlig i Finnmark, gjennom felles krigsminnemarkeringer med Russland - der Per Kristian Olsen også har deltatt.

“Fra 2014 ble retorikken i den russiske mediedekningen trappet opp, og den norske viljen til felles krigsminnemarkeringer og «allianse» med Russland om historien ble omtalt som et uttrykk for norsk støtte til Kremls påståtte kamp mot nynazisme i Ukraina i vår egen tid.” skriver forskerne i Nordnorsk debatt.

Per Kristian OIsen er uenig i deler av denne konklusjonen, det har ført til debatt med forskerne. I et demokrati er det både viktig og nyttig med kritisk lesning, også av forskning.

Problemet her er at Olsen langt på vei baserer sine innlegg på en konspiratorisk historiefortelling, hvor særlig avisa Independent Barents Observer får unngjelde. Olsen skriver at viktige deler av konklusjonen til Myklebost og Markussen bygger på reportasjene i Independent Barents Observer. Som han diskrediterer som en avis, på en særdeles negativ måte.

Olsen påstår at “de fleste av oss ser på deler av dens virksomhet mer som aktivisme enn som etterrettelig journalistikk.”

Det er oppsiktsvekkende og feilaktige påstander, og det er skuffende fra en erfaren pressemann i nord.

Ikke bare fordi de er faktisk feil, men også fordi de legger opp til splittelse og mistro til media, som vi vet brukes aktivt i russiske desinformasjonskampanjer.

For det første så henvises det til Independent Barents Observer to ganger i fagartikkelen til Myklebost og Markussen. På en kildeliste som teller over 120 kilder - og mange forskjellige medier. Inklusive en god del russiske medier, som slett ikke er uavhengige, men som analyseres for å gi et bilde av hvor viktig denne historiepolitikken er, for det russiske regimet.

Det er vanskelig å se at en eventuell slagside i fagartikkelen kommer fra en utilbørlig binding til Barents Observer.

For det andre så er det slik at Independent Barents Observer er underlagt den norske journalistikkens etiske retningslinjer gjennom redaktørplakaten og Vær varsomplakaten.

Så langt har avisa aldri blitt felt i Pressens faglige utvalg for brudd på en eneste av disse etiske retningslinjene.

Olsen biter seg merke i at UiT finansierer avisa, og trekker merkelige konklusjoner derfra om tette bindinger til forskerne. Men UiTs samarbeidsprosjekt med Barents Observer er støtte til å dekke kostnader ved ansettelsen av fire russiske eksil-journalister - et prosjekt som også støttes av Fritt Ord og Tinius Stiftelsen.

Det er et demokratifremmende tiltak - og ikke en sammensvergelse for å stille Olsen og andre som har deltatt i russiske minnesmarkeringer i Finnmark i vanry.

Per Kristian Olsen kan gjerne være uenig i vinklinger som journalistkolleger gjør, men han vet godt selv at det er mye mer som skal til før en avis kan beskyldes for å ha uheldige bindinger som hemmer dens uavhengighet.