Gå til sidens hovedinnhold

USA - overlegen militærmakt, men til hvilken nytte?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norge har knyttet sitt forsvar tett opp til USAs militærmakt. Denne militærmakten orienteres stadig mer mot fjernere strøk for å demme opp mot Kinas ekspansjon. Enn så lenge er ikke amerikanske militære kapasiteter redusert i Europa, men signalene er ikke til å misforstå; USA ønsker at europeerne skal ta et større ansvar for egen sikkerhet. Det ble veldig klart uttalt av Donald Trump, som også startet en prosess med å trekke ut 12.000 soldater fra baser i Tyskland. Den er stoppet, men vi registrerer at president Joe Biden er på den samme kursen, og med solid støtte i Kongressen. Selv om frontene er steile mellom demokrater og republikanere i nærmest alle politiske spørsmål for tiden, står de samlet når det gjelder å møte utfordringen fra Kina, militært og økonomisk.

Uten USA er NATO lite verdt som garantist for norsk sikkerhet er det mange som mener blant fagmilitære og politikere her hjemme. Ja, det ligger vel egentlig som et uuttalt premiss i den sikkerhetspolitikk som føres. Jeg er ikke enig i slike betraktninger, men tar man inn over seg at det kan komme enda klarere uttrykk for amerikansk nedtrapping i NATO-Europa etter hvert som opptrappingen fortsetter i andre deler av verden og andre allianseforhold for å holde Kina i sjakk, krever det at våre ansvarlige myndigheter innretter seg deretter. Det må få som konsekvens i årene fremover at vår egen sikkerhets- og forsvarspolitikk bygges på flere pilarer.

Likevel, det er særdeles viktig at vi følger godt med på det som skjer i USA - politisk, økonomisk og, ikke minst, sosialt. Vi har å gjøre med en supermakt som er vant til å få det som den vil på den internasjonale arena, og som bruker militærmakt når det anses påkrevd for å nå politiske mål. USA vil stille opp for Norge og andre allierte kun når interessene er sammenfallende. Slik er det bare.

Dersom USA får Donald Trump i Det hvite hus etter presidentvalget i 2024, som ikke er usannsynlig, er det ikke tatt helt ut av luften at den norske regjering kan bli mottaker av samme type tilbud som Danmarks regjering fikk, bare at kjøpet ikke ville gjelde Grønland, men Jan Mayen. I min tid som statssekretær i Forsvarsdepartementet på 1980-tallet fikk vi en henvendelse fra amerikanerne om å få bygge en radarstasjon på denne norske øya, på toppen av fjellet Beerenberg. Heldigvis hadde vi et lite utbrudd fra vulkanen på denne fjelltoppen kort tid i forveien, og brukte det for å legge ballen død. Siden den gang har teknologien og behovet for overvåkning og varsel i Nordområdet endret karakter og dekkes på andre måter. Men flyplassen ligger nå der, og kan bygges ut.

En uberegnelig Trump kunne også finne det for godt å bli venn med Russlands president, Vladimir Putin. Eller kanskje jeg skulle si: fornye sitt vennskap. Det skinte igjennom i sin tid at Trump hadde mye til overs for Putin og hans selvsnekrede styringsmodell og maktposisjon. Da kunne forslag komme om nyordninger på Svalbard; f.eks. initiert gjennom en konferanse med Svalbardtraktatenes signatarstater som deltakere, eventuelt i regi av Arktisk råd (hvor Russland nå har ledervervet). Vi har utenriksminister Sergej Lavrovs brev til sin norske kollega i februar 2020 i minne. Russerne ønsker bilateral, likestilt posisjon – kondominium – mellom staten Norge og staten Russland. Norske myndigheter sitter musestille i båten hver gang slike vindkast kommer. Et fremtidig vindkast kunne kanskje bli forsterket av en pustende og glisende Trump. Jeg bare nevner det.

Uansett, vi bør lære giganten USA å kjenne så godt vi kan, og det er en utfordring fordi landet er så mangefasettert. Det amerikanske samfunnet er egentlig ganske primitivt på flere områder, med nedslitt infrastruktur, dårlig helsetilbud, mye fattigdom og et skolesystem som har sakket akterut, for å nevne noe. Det er også et voldelig samfunn med urovekkende mange, og økende antall drap, politibrutalitet og høyreekstreme grupper som viser seg frem offentlig med våpen for å markere at de er klar om det blir behov for dem. Mange av dem deltok i angrepet på Capitol Hill 6. januar i år. Amerikanerne er redde. Redde for hverandre. De har funnet ut at svaret er å bevæpne seg.

Etter terrorangrepet på World Trade Center i New York den 11. september 2001 kom daværende amerikanske president, George W. Bush med en utrolig uttalelse; han erklærte «korstog mot terror». Mer opplyste personer i staben hans grep inn og fikk erstattet korstog med «global krig», men skaden var skjedd. Gedigen propagandaseier for al-Qaida. Hendelsen røper en særegen side ved det amerikanske samfunn. Ca. 70 prosent av amerikanerne tilhører et kristent kirkesamfunn. Bush gjorde det svært bra blant de evangeliske og ”født på ny”-kristne da han ble valgt som president. Hans bekjennelse: «Det er bare én grunn til at jeg befinner meg i Det ovale kontor og ikke på en bar. Jeg har funnet troen. Jeg fant Gud!» sier mye om mannen. Som NRKs Jahn Otto Johansen uttrykte det den gangen: «Fra fylla til Det hvite hus, fra rennesteinen til verdens mektigste post! – det appellerer til amerikanere». For Trump var det kjendisfaktoren som var avgjørende i 2016. Amerikanerne elsker kjendiser, selv om de viser seg å være pill råtne. To ganger i nyere tid har vi altså fått direkte farlige personer i Det hvite hus, farlige fordi de intellektuelt ikke var rustet til å håndtere komplekse utfordringer og hadde tilgang til verdens desidert mektigste krigsmaskin.

President Bush leverte ikke bare en gavepakke til al-Qaida i terrororganisasjonens propaganda, det skapte sinne og frustrasjon hos muslimer verden rundt, både blant sunni- og sjiamuslimer. I tillegg kom at korstogsymbolikken trigget høyreekstremister, nasjonalister og nynazister til forsterket hatretorikk og voldelige aksjoner i den vestlige verden og i Oseania. Bush har mye å redegjøre for den dagen han måtte møte sin Skaper.

Etter at al-Qaida og Taliban-regimet i Afghanistan var nedkjempet i 2001-2002, kastet USA seg over Irak i mars 2003 uten FN-mandat. Flere NATO-land ble med etter press. Norge slapp unna fordi vår daværende statsminister, Kjell Magne Bondevik, spilte på sin kristne tro i telefonsamtale med Bush, som altså i sin kristne forestillingsverden hadde korstog som assosiasjon tusen år etter at korstogene opphørte som historisk fenomen. Bush holdt en tale på dekket til hangarskipet USS Abraham Lincoln 1. mai 2003, fire uker etter at de irakiske regjeringsstyrker var nedkjempet, under et digert banner med budskapet «Mission Accomplished». (Tom Cruise, for øvrig medlem av en ekstrem religiøs sekt, rødmet sikkert.)

Imidlertid fortsatte krigshandlingene, som vi vet, både i Irak, Afghanistan og andre land i regionen, og kostnadene har vært enorme i form av tapte menneskeliv, lidelser og nød, og i materielle ødeleggelser. Watson-instituttet ved Brown University i USA har siden 2011 hatt et prosjekt gående, Costs of War, som har summert antall drepte i tiden etter angrepet på Afghanistan. Den siste rapporten er fra 1. september i år. Mens det ble drept ca. 3.000 amerikanere ved al-Qaidas terroraksjon 11. september 2001, har krigshandlingene som fulgte ført til at nærmere 900.000 mennesker har mistet livet.

USA er økonomisk svekket av alle krigene. Statsgjelden er på nesten 28.000 milliarder dollar. Det er like mye som brutto nasjonalproduktene for Kina, Japan og India tilsammen. Det tilsvarer om lag 223.000 dollar per skattebetaler i USA (Kapital 16. mars 2021). Egentlig er USA bankerott, men i mange tiår har dollaren dominert i verdens pengesystem og gitt USA en stor fordel.

Den velrennomerte professor Barry Eichengreen ved Berkely-universitetet i California har pekt på at den amerikanske dollar har gitt en form for innebygd forsikring, slik at når noe går galt i verdensøkonomien, selv om USA er kilden til det som går galt, så vil investorer og andre likevel velge dollaren. Et eksempel så vi høsten 2008 da dollaren styrket seg utover høsten etter at finanskrisen var et faktum. Men Eichengreen har også pekt på et scenario som vil kunne inntreffe når offentlige og private investorer plutselig mister troen på dollar, fordi USA blir ansett som finansielt ustabilt eller politisk upålitelig; da kan de storme ut av dollar fordi det ikke er mye å storme inn i, som professoren har uttrykt det.

En annen amerikansk toppøkonom, John Cochrane har kommet med et like alarmerende utsagn. Det kom under et besøk hos Skagenfondene i januar 2019. Markedene går gjennom perioder der man er bekymret for at dette er slutten, sa han – men så roer det seg når det viser seg at det ikke er slutten likevel. Det har skjedd tre - fire ganger etter finanskrisen i 2008. Men én gang får markedene rett, og den truende katastrofen inntreffer når investorene mister tillit til statsgjeld. Nettopp. Og USAs statsgjeld gjør et nytt byks oppover med det aller første.

I Washington DC har det pågått en dragkamp i Kongressen om størrelsen på investeringer i forsvar, helse, skole, klima og infrastruktur, som - uansett hva man lander på – øker statsgjelden med flere tusen milliarder dollar på toppen av den allerede astronomiske gjelden. Samtidig synes disse investeringene å være helt nødvendige for å redde det amerikanske samfunn fra å gå opp i limingen.

På 1980-tallet klarte USA å knekke Sovjetunionen ved å ta rustningskappløpet til nye høyder, også bokstavelig, ved å lansere Strategic Defense Initiative (SDI), populært kalt Star Wars. Den sovjetiske økonomi var da spent til bristepunktet, og ville ikke tåle en ny rustningsspiral av slike dimensjoner. I dag er USAs oppmerksomhet og ressursbruk rettet mot Kina. Med enorm statsgjeld og politisk og sosial uro møter USA en økonomisk, teknologisk og militær kjempe, med et autoritært grep om befolkningen, og som til og med har Russland med på laget i en strategisk allianse. Og – ironisk nok – nå er det rivalen som ser ut til å være først ute med å ta verdensrommet i bruk for offensive militære formål.

USAs etterretning har registrert at Kina tester et system med hypersoniske glidevåpen med kjernefysisk kapasitet som skal kunne sendes i baner rundt jorden og på valgt tidspunkt kunne styres tilbake gjennom atmosfæren mot mål hvor som helst på kloden, og med hastigheter som vil gjøre forsvar umulig med dagens teknologi. Det er Financial Times som berettet dette først den 16. oktober.

Kina har som mål å bli sterkere enn USA økonomisk og militært, men det kommer ikke til å skje på min vakt, har Joe Biden sagt ved flere anledninger. Han har også sagt at diplomati skal spille en helt annen og viktig rolle «på hans vakt». Foreløpig ser det dårlig ut, og det skyldes ikke primært Biden. Kinas president, Xi Jinping forlanger at kommunistpartiets «interne forhold» skal være unntatt kritikk før kineserne setter seg til forhandlingsbordet.

Den greske historiker og militærteoretiker, Thukydid, beskrev for over 2.400 år tilbake hvorledes stormaktene Sparta og Athen befant seg i et stadig spenningsforhold til hverandre, ved å demonstrere sin makt og innflytelse over nabostater og knuffe på hverandre. Konflikter mellom stormakter har frem til i dag artet seg stort sett slik Thukydid beskrev. Det kan synes som en naturlov, og tidvis går det galt når en konflikts egendynamikk fører til at det første missil kastes eller skudd avfyres, og krig er et faktum – omtalt i ettertid som The Thukydid Trap.

Kommentarer til denne saken