Gå til sidens hovedinnhold

USA, hva nå?

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

I dekninga av de siste tiders hendelser i USA, synes jeg det har vært en lei tendens til å forklare det som har skjedd i landet, ene og alene med Trumps inntog i Det hvite hus.

Jeg mener bestemt at det vi nå har vært vitne til, er resultatet av et samfunn og et samfunnssystem som har vært i en langvarig krise, et samfunn blant annet kjennetegnet av følgende «kvaliteter»:

Et samfunn som i to århundrer har bygget sin økonomiske politikk på kapitalistiske lover og prinsipper, der privatisering og en nærmest blind tro på markedets fortreffelighet, har vært rådende. Statlig styring og regulering har vært bannlyst i alle disse årene, der idealet har vært å være sin egen lykkes smed.

Et samfunn bygd på ideen om å være «verdenspoliti», der imperialismen som ide og system har fått lov til å sette den utenrikspolitiske dagsorden. USA har initiert og på ulike måter deltatt i et utall kriger rundt om i verden siden andre verdenskrig, og har stått bak en undertrykking av ulike folkeslag så og si uten sidestykke i vår historie.

Innenrikspolitisk har USA i realiteten vært styrt av to nærmest identiske høyrepartier helt siden borgerkrigens dager. (Slutt i 1865).). En høyst ensidig og enøyd politikk, som i realiteten har ført til enormt store forskjeller mellom fattig og rik, som har resultert i elitekulturer, korrupsjon og mafiastyrte lokalsamfunn.

Alle høyrestyrte samfunn, uansett hvor i verden, har så langt i historien resultert i økte klasseskiller og ulik fordeling av makt mellom de som har mye, og de som nesten ikke har noe. Dagens enorme fattigdomsproblemer i det amerikanske samfunnet, er nesten ikke til å fatte, der ordet «filleproletariat» virkelig får en mening.

Dette er et samfunn som ber om opprør, aggresjon og maktesløshet, det er selve oppskriften på sosial uro, konflikt og splittelse.

Fagorganisering, og annet arbeid for arbeidsfolks sine rettigheter, har nesten hele tida vært forsøkt motarbeidet og slått hardt ned på, såvel som av de private bedriftseierne som av staten.

USA er et samfunn bygd på troen av at strenge straffer lønner seg, at det er en menneskerett å bevæpne seg, at den såkalte «personlige friheten» trumfer det meste og der fundamentalistiske religiøse krefter alltid har hatt en «hånd på rattet».

USA er som kjent, ved siden av Israel, Guds utvalgte land. Jammen sa jeg smør. USA sin særdeles stygge historie hva angår utryddelsen og massakreringen av sin egen urbefolkning, indianerne, samt en rasepolitikk hinsides all humanitet og folkeskikk, har bidratt til en konstant uro, raseri og hat i det amerikanske samfunnet. Ennå etter 200 år har ikke USA klart å et endelig oppgjør med denne politikken.

Om USA har vært styrt av demokrater eller republikanere, har så å si ikke betydd noen verdens ting, hva angår de store linjene i landets innenriks og utenrikspolitikk. I dag er det seriøse både forskere og kommentatorer, som med tyngde hevder at den splittelsen vi i dag ser i USA, går helt tilbake til borgerkrigens dager. En splittelse som egentlig aldri har blitt leget. Dette er en teori jeg synes har mye for seg, og derfor blir det også for meg galt å kun fokusere på Trump når man skal prøve å forstå hva som skjer i dagens USA.

At det republikanske partiet i fire år har stått last og brast ved Trumps side, må selvsagt tas med som en helt sentral faktor, når man skal analysere dagens situasjon. Det Trump imidlertid har bidratt til, og det til gagns, er å utløse et latent opprør som i lang tid har ligget og ulmet hos store deler av det amerikanske folket. Paradokset er selvsagt at verken Trump, eller hans parti, plutselig har stilt seg på fattigfolkets og arbeidernes side. På den sida har aldri republikanerne stått, og kommer selvsagt heller aldri til å gjøre det.

I vårt eget land har samtlige regjeringer etter krigen, vært trofaste støttespillere for ulike amerikanske administrasjoner. Og hvorfor skulle de ikke være det? USA, samfunnet som vi alle er lært opp til er demokratiets fyrtårn i verden, mulighetenes land som har gitt oss Coca Cola, cowboyfilmene, månelandingen, alle de flotte bilene, Donald Duck og rock and roll. Hvordan kan et land, som har gitt oss så mye glede og frihetsfølelse, samtidig være den «store stygge ulven»?

Det spørsmålet overlater jeg til leseren å reflektere videre over.

Kommentarer til denne saken