Gå til sidens hovedinnhold

Uriktig om nedbyggingen av Forsvaret

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets høyskole, har talt det forsvarspolitiske establishment midt i mot og påkalt seg tidligere forsvarssjef Sverre Diesens vrede i en artikkel i DN 25.2. med tittelen ‘Kunnskapsløst om Forsvaret.’ Heier har kommet i skade for å påpeke at basepolitikken og de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene, som tjente oss så vel under Den kalde krigen, er i ferd med å bli uthulet og at det bidrar til å øke spenningsnivået i våre nærområder.

Dette og faren ved å bygge ned den nasjonale forsvarsterskelen og overlate norsk sikkerhet helt og holdent til NATO og USA, har noen av oss påpekt lenge før Heier tok problemstillingen opp. Bortsett fra noen få, er alle enige om at vi ikke kan ivareta norsk sikkerhet alene og at NATO og USA er viktig samt at vi selvsagt må øve sammen med våre allierte. Alle er enige om at det ikke er russerne som skal bestemme norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men Heier er ikke alene om å mene at det er uklokt å bryte med en politikk som har fungert godt lenge og invitere amerikanske strategiske kapasiteter helt inn på Russlands dørterskel samtidig som vi har sanert store deler av vårt eget forsvar.

Diesen forklarer imidlertid den dramatiske reduksjonen i Forsvarets volum med de økonomiske utfordringene Forsvaret sto overfor på slutten av 80-tallet da det tyske materiellet vi overtok etter krigen var nedslitt og da den amerikanske våpenhjelpen opphørte. Dette er ikke bare ‘kunnskapsløst’ og villedende eller «en hypotese på linje med at frimurerne har skylden for klimaendringene», for å misbruke en av Diesens egne fargerike karakteristikker av Heier. Dette er direkte feil, og det vet Diesen.

Det tyske krigsmateriellet som ble overtatt etter krigen var for lengst nedslitt og utfaset på ‘slutten av 80-tallet’. Og selv om betydningen av den amerikanske våpenhjelpsavtalen var stor, særlig i årene rett etter krigen, var ikke det i seg selv avgjørende for nedbyggingen av Forsvaret. Den samlede verdien av våpenhjelpsavtalen fra 1950 da den ble inngått, og frem til sluttoppgjøret i 1996, var på 83 milliarder kroner, altså i underkant av 2 milliarder i året. Våpenhjelpsavtalen ble erstattet av avtalen om forhåndslagring i 2005 hvor amerikanerne eier og dekker kostnadene til materiellet og hvor infrastrukturkostnadene er delt 50/50 mellom USA og Norge.

Realiteten er at nedbyggingen av Forsvaret, som skjøt fart rundt årtusenskiftet, var et resultat av politiske prioriteringer. Om vi hadde ønsket å beholde det nasjonale forsvaret hadde oljelandet Norge selvsagt råd til det. Oljeinntektene skjøt faktisk fart samtidig med Forsvarsreformen rundt årtusenskiftet til å nå toppen i 2008-2009. Like fult ble forsvarsbudsjettet redusert til 1/3 og norsk sikkerhet i realiteten overlatt til USA. Det skjedde rett og slett fordi de ledende sikkerhetspolitiske miljøene i Norge, inklusive Sverre Diesen som var forsvarssjef fra 2005-2009, anbefalte det.

Man mente at «Russland var på vei til stabilt demokrati, at Norge hadde mistet sin strategiske betydning og at den økonomiske integrasjonen mellom statene i Europa var kommet så langt at man kunne utelukke krig av noe omfang og varighet i Europa overskuelig fremtid.» Det ble advart mot denne lettsindigheten og den manglende forståelsen for de grunnleggende geopolitiske realiteter i Nordområdene. Siden har historiens gange ettertrykkelig vist hvor feilaktig den sikkerhetspolitiske analysen som ble lagt til grunn for Forsvarsreform 2000-2004 var. Russland har utviklet seg i totalitær retning og rustet opp siden 2002. Spenningen i Nordområdene er økt. Og EU viser klare oppløsningstendenser.

Det er det vi nå betaler prisen for i form av et sterkt underdimensjonert forsvar hvor alle eggene er lagt i NATO-kurven og hvor amerikanske styrker har måtte overta oppgaver på norsk jord som vi burde ha kapasitet til å håndtere selv.

Heier har kritisert Høyre og Arbeiderpartiet og det forsvarspolitiske establishment og sogar gjort det med offiserslua på. Det har falt flere enn Diesen tungt for brystet, og det kan nok hende at Heier hadde stått seg på å skille bedre mellom når han uttaler seg som offiser og når han uttaler seg som akademiker. Det er en problemstilling som også Diesen i sin tid slet med å håndtere. Uansett, Diesen burde være mer opptatt av å lære av de feil som er gjort, og som han selv var med å legge premissene for, enn å stemple en frittalende meningsmotstander ved å reise spørsmål «om en tjenestegjørende offiser er innenfor rammen av lojalitetsplikten for militært personell når han iført uniform kritiserer regjeringens sikkerhetspolitiske disposisjoner.» Det burde Sverre Diesen holde seg for god til.

osteiro@gmail.com

Kommentarer til denne saken