Gå til sidens hovedinnhold

Universitetet overlever

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har over tid pågått en debatt om styringsform og demokrati ved UiT Norges arktiske universitet. Vi kan være uenige om viktige veivalg, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at alle som har ytret seg har universitetets beste i tankene når de fremmer sine syn.

Slik er det for meg også. Som ansatt ved UiT i nesten 40 år, og som rektor de siste åtte årene, har jeg ikke bare en rett, men en soleklar plikt, til å fremme det jeg mener er riktig for den langsiktige utviklingen av UiT Norges arktiske universitet.

I de siste ukene er det særlig debatten om hvem UiT har foreslått som nye styremedlemmer, som har fått oppmerksomhet. Etter at Kunnskapsdepartementet ba styret spille inn navn, har våre forslag blitt heftig diskutert: Noen mener vi burde finne sterke navn fra Oslo. Noen mener vi bør ha en styreleder med betydelig akademisk tyngde. Ulike deler av Nord-Norge vil ha «sine navn». Forut for dette var det et viktig ordskifte om styringsmodell: Mange ansatte ved UiT ønsket å videreføre modellen der ansatte og studenter selv velger sin rektor. Med et knapt flertall vedtok styret i stedet at rektor skal ansettes. Dette innebærer at styreleder og rektor ikke lenger vil være samme person.

Professor emeritus ved UiT, Svein Jentoft, og flere andre har i Nordnorsk debatt uttrykt at de er bekymret for om disse valgene truer universitetenes frie forskning og autonomi. Etter nøye overveielse mener jeg universitetenes frie forskning og autonomi ikke vil trues av ordningen med tilsatt rektor og er glad for at styreflertallet gjorde en slik beslutning. Det er min mening at dette ikke truer 52 år med universitet i Nord-Norge og nær 1000 år med universitet ulike steder i verden som har gitt samfunnet kunnskapsinstitusjoner som er av stor betydning for samfunnsutviklingen.

Nysgjerrighetsdrevet forskning som søker kunnskap og legger grunnlaget for det vi trenger å vite i dag – og enda mer det vi ikke vet om vi vil trenge i morgen. Undervisning som utfordrer studentenes kritiske tanke og bidrar til dannelse. Formidling av kunnskap ut i hele samfunnet.

Jeg mener det er en forenkling av debatten når disse grunnleggende verdiene blir et spørsmål om valgt eller ansatt rektor. Universitetenes autonomi er altfor viktig til at den kan avhenge av en bestemt styringsmodell alene. Det kan neppe hevdes at NTNU (ansatt rektor) har mindre frihet enn UiO (valgt rektor).

UiT hadde de første tiårene valgte ledere på alle nivå. Gjennom allmøter og uravstemninger valgte de ansatte instituttledere, dekaner og rektorer. Det daværende rektoratet gjennomførte i 2008 en reform hvor de avviklet nesten alle valg: det ble vedtatt at 26 instituttledere og seks dekaner skulle ansettes. Siden da har ordningen ved UiT vært å ha ansatte ledere av fakultet og institutt. Fra og med 1. august i år vil UiT også ha en ansatt rektor, og UiT vil ha enhetlig ledelse på alle nivåene i organisasjonen.

Mange av våre erfarne medarbeidere kan bekrefte at det i tiden med valg av ledere har vært svært dårlig valgdeltakelse. Når bare 20 prosent av de som har stemmerett benytter den, er det vanskelig å beskrive det som et velfungerende demokrati. En kommune eller et land der 80 prosent av de med stemmerett avstår fra å bruke den, ville neppe bli omtalt som et fyrtårn for folkestyret.

Dette er likevel ikke min hovedbegrunnelse for å bidra til endring av styringsform. Jeg mener dette er en riktig modell for fremtiden ved at den samler det faglige og administrative ansvar hos rektor, og ved at universitetsstyret komplementeres med en ekstern styreleder. Jeg mener vi har gjort det riktige valget fordi dagen i dag og dagen i morgen er betydelig mer kompleks enn de styringsutfordringene UiT har hatt tidligere tiår.

For 20 år siden hadde vi 1500 årsverk, 6300 studenter og et driftsbudsjett på 1,4 milliarder kroner. I dag har vi mer enn 4000 ansatte, mer enn 17000 studenter og et driftsbudsjett på mer enn 4 milliarder kroner. For 20 år siden var vi lokalisert på ett sted. I dag har vi fire campus og i alt ti steder der vi tilbyr undervisning. Fusjoner og strukturreformer har gjort oss større, mer kompleks og enda mer krevende å lede. I tillegg er kravene fra Storting og regjering knyttet til et betydelig antall rapporteringskrav og resultatkrav.

For 20 år siden var hovedoppdraget å gi undervisning til unge mennesker på campus. I dag forventes det at vi sikrer samfunnet utdanning til alle, hele livet igjennom, der de bor, gjennom digitale og samlingsbaserte løsninger.

For 20 år siden var UiT som universitet ganske enerådende på å tilby høyere utdanning i nord. I dag er studentene bare et tastetrykk unna Oslo, Cambridge, Oxford og Washington.

I møtet med raske endringer og nye behov, må UiT styrke seg i alle ledd: Vi må bli enda flinkere til å tilby undervisning i konkurranse med andre, skaffe forskningsmidler i konkurranse med andre, sikre oss de beste hodene i konkurranse med andre. Det er helt avgjørende at dette ikke går på bekostning av, men er fundert på faglig integritet.

Dette krevende oppdraget er også i overensstemmelse med en felles visjon som universitetsledere fra hele Europa la fram denne måneden. Visjonen har fått tittelen Universities without walls, og handler om universiteter som er integrerte i samfunnet uten barrierer. Det er kun ved tilgang til kunnskap og kompetanse vi kan løse de store samfunnsutfordringene. Også her understrekes det at dette må bygge på den akademiske friheten. Universitetene skal ikke være et instrument for politikere, men en aktiv del av et mangfoldig samfunn der sentrale samfunnsverdier er under press. Det er ikke bare universitetene, men hele samfunnets felles interesse at vi skiller mellom forskningsbasert kunnskap, interesser og falske nyheter.

Innsatsen for å bevare akademisk frihet er et lagspill, der våre ansatte må få den friheten og støtten som skal til for å lykkes. Dette vil også kreve tydelige mål og en fremsynt ledelse. UiT vil fra høsten fortsatt ha en rektor med den høyeste akademiske kompetansen og med lang erfaring fra faglig ledelse. Som kjent, har styret foreslått en dyktig leder med komplementær kompetanse til å lede det neste styrekollegiet. Ikke bare har han en sterk forankring til Nord-Norge hvor samfunnsoppdraget primært skal utøves, han har også den gode rolleforståelsen som skal til. Uavhengig av hvem Kunnskapsdepartementet vil oppnevne, er jeg sikker på at de også vil være opptatt av dette.

Med et komplekst samfunnsoppdrag mener jeg det er viktig å bidra i samfunnsutviklingen og være en tydelig drivkraft i nord. UiT må finne balansen mellom nysgjerrighetsdrevet forskning og relevans. Universitetet må verne om sin frihet og ha tillit til at aktører utenfor universitetet vil bidra til det samme. Med felles mål om et universitet som både er nær og i front, både uhildet og aktuell, må vi tro at vi sammen kan styrke universitetets rolle og betydning i tiden som kommer.

Kommentarer til denne saken