Gå til sidens hovedinnhold

Underkommunisert krigshistorie?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Er nordnorsk krigshistorie underkommunisert, fortiet eller misforstått? Asbjørn Jaklin svarer med et rungende ja, og mener at «det er ikke tvil om at dette svære dramaet, katastrofen i nord, lenge var underkommunisert.» Han kritiserer meg for å ha sagt i intervjuet med Nordlys at verken felttoget ved Narvik eller tvangsevakueringen av Finnmark er så dårlig kjent og mangelfullt beskrevet som han – og mange andre i Nord-Norge – mener.

Jeg mener tvil kan være et fint utgangspunkt for å se nærmere på allment aksepterte sannheter – selv om det rister litt i grunnvollene underveis.

Ingen systematisk underkommunikasjon

I min doktorgradsavhandling var det min hensikt å gjøre en empirisk undersøkelse av hvordan felttoget ved Narvik og tvangsevakueringen av Finnmark har blitt fremstilt gjennom etterkrigstiden. Jeg ville gjøre det uten å måtte ta for gitt at regionens krigshendelser er for lite kjent. Underveis har jeg kartlagt utviklingen av nordnorsk krigshistorie, og funnet ut at begge hendelsene har vært omtalt i ulike kanaler av ulike aktører gjennom hele etterkrigstiden.

Det er likevel flere grunner til at jeg mener at det er problematisk å si at hendelsene er underkommunisert. Det har vært skrevet langt mer om nordnorsk krigshistorie enn det mange har hevdet de siste årene. Selv et raskt litteratursøk vil avdekke omfanget. Kanskje har man ikke vært klar over mengden av tidligere litteratur, men det betyr ikke at man kan snakke om en bevisst fortielse av de nordnorske krigshendelsene av den grunn.

Som jeg tidligere har forsøkt å få fram; det er ikke mulig å dokumentere at fremstillingen av den norske krigshistorien er preget av distriktsfiendtlige holdninger. Det er i det hele tatt vanskelig å finne beviser for at det har eksistert en offisiell nasjonal historie om andre verdenskrig. Det er like vanskelig å finne beviser for at nordnorsk krigshistorie har vært spesielt fraværende i den historiske litteraturen.

Helt siden 1945 har begge hendelsene regelmessig vært beskrevet i bøker, aviser og andre medier. Norske statsråder og allierte delegasjoner har vært til stede under minnemarkeringer i Narvik for å hylle innsatsen som ble gjort der. Og norske myndigheter har vært representert ved minnemarkeringer i Kirkenes der den sovjetiske frigjøringen stod helt sentralt.

De første tiårene etter krigen var det riktignok de alliertes innsats som ble mest vektlagt i Narvik, og det var nettopp de sovjetiske soldatene som var viktigst under minnemarkeringene i Kirkenes.

De nordnorske soldatene fra felttoget, og de sivile som led under den siste krigsvinteren, fikk lite oppmerksomhet i denne første perioden etter krigen. Men var erfaringene deres underkommunisert? Ikke dersom man med det mener bevisst holdt nede eller fortiet. Samtidig kan det altså dokumenteres at frigjøringen av Finnmark og alliert innsats i Narvik var det som dominerte på 1950- og 1960-tallet. I dag er det annerledes. Det er helt naturlig at perspektiver utvikler seg, og av og til erstatter hverandre. Det motsatte ville vært langt mer oppsiktsvekkende.

Nye perspektiver

Siden 1970-tallet har en rekke nordnorske forfattere bidratt til å fremheve regionens mange krigspåkjenninger, og ikke minst omfanget av dem. Arbeidet til Harry Westrheim, Kjell Fjørtoft, Hans Kristian Eriksen, og mange flere, var nybrottsarbeid. De fikk frem nyanser som ikke tidligere hadde vært kjent.

I tiden etterpå ble disse nyansene både utforsket og formidlet til et bredt publikum. Knut Erik Jensens dokumentarserie Finnmark mellom øst og vest, boka Til befolkningen av Harry Westrheim, Knut Erik Jensen og Anders Ole Hauglid, og Arvid Pettersons Fortiet fortid er bare et lite utvalg blant mange eksempler.

I tillegg kommer de siste årenes publikasjoner av blant andre Per Kristian Olsen og Asbjørn Jaklin. På tross av et økende antall bøker har det altså bredt om seg en oppfatning om at den nordnorske krigshistorien har vært underkommunisert. Hvorfor må nordnorsk krigshistorie være glemt for å være fengende?

Umusikalske myndigheter?

Det er ikke noe problem å forstå hvorfor så mange mener felttoget og tvangsevakueringen er glemt eller utilstrekkelig forklart. Det har vært flere hendelser der myndighetene noe uforstående har helt bensin på bålet.

Blant annet ble Eitinger-saken fra 1988 av mange i Nord-Norge tolket som et bevis på at norske myndigheter forsøkte å holde lokk på krigspåkjenningene i regionen. Man kan kanskje tilgi myndighetene i 1988 for å ikke være klar over sin egen betydning for hvordan krigshistorien fremstilles, men at det samme skulle skje med medaljedekorasjonsutvalget i 2017, er vanskeligere å forstå.

Både Eitinger-utvalget og medaljedekorasjonsutvalget var faglige utvalg, og ingen av rapportene ble publisert som Norges offentlige utredninger. Likevel ble de tatt til regning for å representere sentralmakta.

Hendelser som dette har bidratt til å legitimere følelsen av det underrepresenterte Nord-Norge, men vesentlige sider ved nordnorsk krigshistorie har lenge vært godt kjent. At det i framtiden vil komme nye funn og nytolkninger, er allikevel klart.

Poenget mitt er at hvis vi fortsetter å tviholde på påstanden om at nordnorsk krigshistorie er underkommunisert, bidrar det kun til å bagatellisere og skyggelegge innsatsen som utallige forfattere har gjort og gjør for å belyse den nordnorske krigshistorien. Det fører også til at eventuelle nye funn, perspektiver og nyanser drukner i kritikk som i beste fall er rettet mot feil hold.

Nordnorsk krigshistorie trenger ikke være fortiet eller underkommunisert for at den skal være interessant. Det er et nærmest uuttømmelig potensial for å skrive både offer- og heltefortellinger fra nord basert på de kildene vi faktisk har tilgjengelig. Det er ikke nødvendig å gjøre seg til offer for en ikke-dokumenterbar konspirasjon i tillegg.

Potensiale for videre arbeid

Mitt arbeid dreier seg om spørsmålet om hvordan felttoget og tvangsevakueringen har blitt fremstilt, og hva som har gjort at fortellingen har vært gjennom flere endringer. Det er likevel åpenbart også et stort behov for en systematisk undersøkelse av spørsmålet om Nord-Norges krigshistorie er underkommunisert, og hva som eventuelt skal være målestokken på underkommunikasjon.

For min egen del stiller jeg meg tvilende til at sidetall og omtale i vilkårlige bøker er den beste måleenheten. Et slikt arbeid, og slike konklusjoner, må derfor forholde seg kritisk til kildene, og kan ikke avklares ved hjelp av så enkle verktøy. Det er vi nok også enige om.

Kommentarer til denne saken