Kjære foresatte i Tromsøskolen, kjære Ordfører, kjære kommunedirektører, landsmenn og stat (må inkludere alle, da det handler om våre felles skattepenger): Når kan vi lærere få løyve til å sette ned foten? Det generelle svaret vi får på dette spørsmålet er at «Foten kun kan settes ned hvis det er fare for liv, helse eller trygghet». Kommunedirektør, Stig Tore Johnsen, svarer iTromsø etter oppstanderier i forbindelse med digitale flauser i Tromsøskolen: «alt vil sikkert la seg «løse», og at han synes vi «svartmaler» situasjonen en smule».

Det er både rørende og interessant å bivåne lærere og skoleledere i deres virke. La meg få være noe navlebeskuende å tilføye – spesielt på Kvaløysletta ungdomsskole. Vi mangler både toaletter og frisk luft på vår arbeidsplass. Men strengt tatt er det vel ikke et problem så lenge elevene tisser i skogen og har på seg jakkene inne. Vi må nemlig ha vinduet åpent for å få inn frisk luft (det eneste vinduet som faktisk går an å åpne i klasserommet). Kanskje har vi ikke pulter som er i orden, men det er da ingen problem å bruke duck tape for å få bordbeina i vater, dessuten skal vi jo få ny skole om 1–10 år.

Lærere har blitt kalt superhelter, spesielt under pandemien. Det finnes faktisk ikke grenser for hva som er arbeidsoppgavene til en superhelt. Hverdagen består i å prioritere hva som er viktigst for at elevene skal ha det godt. Her ville dere blitt overrasket hvis jeg tok meg tid til å gå gjennom repertoaret. Ulempen er at det fort kan bli en vane å være superhelt.

I fjor fikk vi ny lærerplan–nye krav, mål og retningslinjer som skulle revolusjonere skolen. Alle bøkene vi eide ble utdaterte og kunnskapen vår skulle gjennom en metamorfose. Batman, Robin, Wonderwoman og Superman satt i grupper og spekulerte. Heldigvis var staten på plass og bevilget penger «øremerka» oppdaterte fagbøker til alle skolene. Utfordringa er at bøker ikke alltid er det viktigste for å sikre at elevene har det godt på skolen (minner om det lange repertoaret). Øremerka bøker kunne ikke prioriteres. Vårt viktigste arbeidsverktøy ble for kostbart, men Tromsø kommune fant en løsning som var langt billigere.

Resultatet kan ikke kalles annet enn en farse. Her håper jeg du fortsatt henger med. Vi hadde venta et helt år på å få oppdaterte læreverk, men da vi møtte på jobb fem dager før elevene skulle komme nå i høst, fikk vi denne beskjeden: Fra nå av skulle vi ikke bruke analoge bøker! All undervisning skulle foregå digitalt! Superheltene ble sittende måpende. Vi så for oss den nye hverdagen–uten ladere til alle PC-ene. Uten tilgjengelig IT-hjelp. Aldri hadde vi før opplevd en hel undervisningstime hvor alle PC-ene faktisk fungerte. Ikke hadde vi fått digitale læreverk heller. Toppen av kransekaka var derimot at PC-ene til hele 8. trinn og de nye elevene på 9. og 10. trinn sto fast i Polen et sted, så de måtte bare klare seg uten på ubestemt tid! Men som superheltene vi er, måtte vi bare avfinne oss med at vi måtte klare oss uten vårt viktigste arbeidsredskap (det finnes jo tross alt flere måter å slå ned en spiker på også, om man skulle mangle en hammer). Selv satt jeg fastspent, inspirert til å skrive musikalen «Viva La Revolution digitale–selv om den kommer som julekvelden på kjerringa som mangler ladekabel og internett».

Sånn skulle vi halte oss i gang. Undervisninga skulle revolusjoneres, men hvordan måtte vi finne ut selv. Vi er jo tross alt lærere, og framtida kan ikke stå og vente på stakkarslige lærere som er så «flinke» til å overholde budsjettet at vi får mindre og mindre penger hvert år.

Nå bruker mattelærerne utallige timer på å kopiere oppgaver fra internett og skrive dem ut til elevene. Norsklærerne på 8. trinn vurderte å starte med muntlig kommunikasjon i mangel av PC-er, men Nasjonale Prøver sto snart på døra. Og disse skulle gjennomføres–med eller uten PC-er, selv om det selvsagt måtte være med PC-er. Her var det bare for heltene å brette opp ermene, om det så skulle koste en søndag som ble brukt til å låne PC-er fra de andre trinnene.

Undervisninga skulle uansett være digital, og ny og revolusjonerende. Ja, for var det noe som åpenbarte seg etter pandemien, var det at elever elsker å sitte mest mulig foran en skjerm. Ja, ja, noen elever bruker jo det meste av fritiden sin også foran skjerm, men da kunne ikke skolen være noe dårligere sted. Mulig noen kan få synsskader av å sitte så lenge foran en PC-skjerm. Mulig mange av elevene bruker mye av undervisningstiden på å spille spill i timene, mens læreren febrilsk forsøker å gjenopplive billige datamaskiner siden IT-hjelpa sitter fast et sted enda lenger unna enn Polen. Skitt la gå–digitale skal vi i hvert fall være. Vi trenger dessuten ikke bøker for å lære elevene å mestre livet (som jo er en del av vår nye lærerplan)–alt er jo på internett, ikke sant, ja, foruten toalettene–men jeg regner med de snart er på vei. Kommunedirektøren var selv på besøk på skolen i vår og sa at de seinest skulle være på plass når skolen startet i høst. Det er mulig han snakket om digitale toaletter, så vi får fortsette å trykke control – alt – delete og se om elevene får letta på trykket.

Henger du fortsatt med?

Vi prøvde å sette foten ned i vår, da vi i en langt større sammenheng gikk til streik. Det tok ikke langt tid før vi ble stoppa i streiken. Avspist med tvungen lønnsnemnd ga det ikke så mye som ett øre mer til verken lærere eller sykepleiere, noe som i og for seg gjør lønnsnemnd til en vits da det i praksis frarøver oss reell streikerett. Det var bare å ta seg sammen og kle seg i superheltdrakt igjen.

Når det gjelder manglende PC-er, bøker både analogt og til dels digitalt, har Katrine Aursand, leder i utdanningsforbundet, selvsagt skrevet en bekymringsmelding til kommunen, men som kommunedirektøren så avvæpnet responderte en uke etterpå i avisa iTromsø – «han hadde ikke lest e-posten sin». Han fortsatte derfor med å påpeke at vi svartmalte det hele en smule. (Beklager, Stig Tore Johnsen. Jeg skal støtte deg i at vi svartmaler litt, men man kan fort bli litt dramatisk når elevene er tissetrengt, svimer av og alle kollegaene vil slutte å jobbe som lærer, mens dyslektikerne på 8. trinn gråter mens de forgjeves prøver å formulere seg for hånd etter oppgaver læreren har googlet på internett).

Jeg er selvfølgelig bekymret for elevene på 8. trinn og nye elever på 9. og 10 trinn. De har nå fått beskjed om at PC-ene kommer en gang etter jul. 20 % av ungdomsskolens undervisning ligger i så fall på kunstig is i Polen. Vi må holde budsjettet nede, koste hva det koste vil, så lenge det ikke koster penger.

For noen år siden kunne denne historien vært skrevet som en overdrevet spøk som ingen ville trodd skulle møte virkeligheten. Både kommunedirektøren, foresatte, staten og hele kostebinderiet ville uten tvil sagt at vi selvsagt måtte sette ned foten lenge før vi kom dit vi er i dag. Men sånn er det, når vi først har begynt å være superhelter, klarer vi oss uten både toaletter, frisk luft og bøker.

Men slapp av. Jeg skal ta på meg Superman-kappa og gå på jobb på mandag også, men håper noen av dere som har ansvar for å hjelpe oss i dette samfunnsoppdraget kan dra oss ut av denne farsen. Vær så snill og sett ned begge føttene på vegne av oss. Vi trenger både bøker og PC-er for å kunne tilpasse og tilby mangfoldet av tromsøskoleelever den varierte undervisninga de har krav på. Men gjør det fort, for kappa mi begynner å bli tynnslitt!