Krigen går sin ulykkelige gang i Ukraina etter et helt år med folkerettsstridige angrep fra Russland og et Ukraina som heroisk forsvarer seg ved hjelp av våpen fra den «vestlige verden».

Krigen er blitt en gjenopplivning av de gamle fiendekonstellasjonene fra den kalde krigen, til stor gevinst for våpenindustrien. Jeg har i tidligere innlegg i Nordlys kritisert at Norge støtter Ukraina med våpen, av hensyn til de tragiske konsekvensene, som vi blir medskyldige i: Titusener av døde og skadede, ødelagte boliger og millioner av flyktninger. Jeg har hevdet at om Ukraina kastet kortene, ba om våpenhvile og forhandlinger, ville ingen bestride deres vilje til demokrati og opprettholdelse av nasjonen.

Russland er blitt en paria, som opplever sin eksistens så truet at de kanskje vil føre denne krigen inn i katastrofen; bruk av atomvåpen. Våre styresmakter har ikke lov til å tenke at dette er utenkelig. Hva er det som gjør at den vestlige verden som er kommet så langt når det gjelder å lovfeste menneskeverd og menneskeretter, kan framholde at det ikke finnes andre alternativer som svar på denne krigen enn hard militarisme?

Svaret er at vår tenkning om forsvar er bundet opp til krigføring og de mest hensiktsmessige måtene å drepe på. Den er også knyttet til at man må ha et fiendebilde og av at vår utenrikspolitikk er en forlenget arm av USAs og NATOs militariserte fokus.

Det har ikke manglet mennesker og organisasjoner som har hatt andre visjoner knyttet til forsvar, nemlig tillitsbygging, ikke-voldelige strategier for løsning av konflikter, skifte til en fredskultur, der nedrustning står sterkt. De enorme bevilgningene til forsvar her i landet levner ikke smuler til annerledestenkning om hva som tjener til vår fred.

Norge fikk for 125 år siden en unik gave til å bidra til bygging av en fredskultur i verden gjennom Alfred Nobels testamente, der en av de fem prisene i hans navn skulle bestemmes av nordmenn. «Fredsprisen» er en av de mest prestisjetunge i verden, og kaster glans over landet vårt.

Forvaltningen av den har imidlertid blitt hardt angrepet av en av våre fremste fredsaktivister, juristen Fredrik Heffermehl i bøker, utgitt i Norge, 2007, og i New York, 2010, oversatt til mange språk. Han har vært visepresident i Det Internasjonale Fredsbyrå og president i Norges Fredsråd. Det siste angrepet fra Heffermehl kom i 2020 med boka «Medaljens bakside -Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter», etter mange års arbeid, med adgang også til Nobelinstituttets arkiver.

Hovedanklagen er at Nobelkomiteen ikke har rettet seg etter ordlyden i Nobels testamente, men har hatt et «utvidet fredsbegrep» knyttet til hva de selv har ment kunne tjene fredens sak, for eks. kamp for ytringsfrihet, miljøvern, treplanting i Afrika, kreditt til fattige kvinner. Den alvorligste anklagen til Heffermehl er at fredsbevegelsen i verden, særlig nedrustning, har blitt berøvet for støtte til sitt arbeid.

Testamentets ordlyd, fra 1895, er klar nok, og svært kort: De fem prisene skal gå til de som «I det forløpne år har gjort menneskeheten den største nytte …». Den sist nevnte «til den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser.»

Et utvalg på fem personer skal oppnevnes av det norske Storting for å velge «fredsforkjemperne». Heffermehl viser at Stortinget ikke har valgt komitemedlemmer ut fra kompetanse, men ut fra partienes styrke i Stortinget, der det ble et slags adelskap å sitte i komiteen.

Striden mellom Heffermehl og Instituttet har vært tolkningen av selve testamentets ordlyd og intensjon. Heffermehl og flere med han har vist til Bertha von Suttner fra Østerrike, som ble verdensberømt med sin bok Ned med våpnene i 1889. Hennes bestrebelser på å bygge en fredskultur ble flere ganger støttet med penger av den styrtrike våpenfabrikanten Alfred Nobel. I 2001 ble korrespondansen mellom dem publisert i Tyskland. Det er ikke tvil om at hun tigget han om midler til utviklingen av en fredsbevegelse.

For Heffermehl er Nobels hensikt å støtte arbeidet med nedrustning, i Suttners ånd å befri verden for våpen og militærmakt. Slik er det ikke i tolkningen til Nobelinstituttet. I løpet av november 2021 var det heftige motangrep på Heffermehl fra Nobelinstituttets direktør og leder av komiteen, som oppsiktsvekkende sett fra mitt synspunkt, skriver at Heffermehl tillegger Nobel en visjon om fred han aldri hadde og at Nobelkomiteen aldri har akseptert Heffermehls tolkning av testamentet. Det hevdes at testamentets ordlyd må ses i lys av den kompliserte personligheten Nobel var og hva han ellers hevdet. Han sto selv for utvikling av de sterkeste våpen og med dem avskrekking som veien til fred.

Det er ubehagelig at Nobelinstituttet til de grader lar seg provosere av Heffermehls fortolkninger at de utsetter han for påstander om inkompetanse og til og med juks. Ordlyden i testamentet og dens kontekst, vennskapet med Bertha von Suttner, tyder vel på at Nobel, uansett hva han selv mente om hva som kunne avskaffe krig, ønsket å testamentere støtte til "fredsforkjempernes" arbeide for et skifte i mentalitet som en fredskultur innebærer.

Måtte vi få se at «ned med våpnene» snarest blir en foreløpig løsning på krigen i Ukraina.