Hvor mange mennesker skal dø før Putins folkerettsstridige angrepskrigen i Ukraina kommer til en slutt? Selvfølgelig er det et rimelig krav at den parten som har startet krigen stanser sine morderiske angrep. Mange millioner mennesker er på flukt i eget land og utenfor landets grenser. Ukrainere er utsatt for traumatisk bombing, voldtekter og hundretusenvis er stadig uten elektrisitet og vann.

Norge har som alle andre vestlige land fra krigens første stund sendt våpen til Ukraina. Noen få, meg selv inkludert, protesterte mot dette, ut fra tanken på alle liv som måtte gå tapt og på at våpen av alle slag bare ville forlenge krigen. Det har vært rystende å se hvordan vår egen regjering, bekymret riktignok, i åtte måneder nå har holdt fast ved våpenleveranser for å få slutt på krigen, og dermed også er blitt delaktige i dens fortsettelse. President Zelenskyj er blitt verdensscenens største helt. Målet er nå ikke å få ende på krigen, men å vinne over Russland, koste hva det koste vil. All informasjon vi får på TV viser at ukrainere i den ytterste nød, likevel vil kjempe for Ukrainas territorium. Uansett hvor mange barn som bli foreldreløse, familier som blir splittet og gamle som blir overlatt til sin egen skjebne. Presidenten synes å komme med stadige antall russiske drepte soldater som tegn på hvor godt det går for Ukraina på slagmarken.

Etter alt dette er over kommer historieskrivningen om årsakene til denne krigen. Det vil bli stilt spørsmål ved hva den historiske relasjonen mellom de to krigførende partene har vært opp gjennom tidene. I hvilken grad er president Putins maktbegjær innenfor en forestilling om å gjenvinne en stormaktsposisjon for Russland? I dette inngår en, for mange uberettiget, forestilling om at Vesten med USA i spissen er ute etter å knekke Russland og at de fører en stedfortrederkrig i Ukraina.

Hvilken betydning hadde NATOs innsirkling av Russland ved at landene i sikkerhetssonen i det gamle Sovjet ble medlemmer av NATO? Hvilken betydning hadde det at Putins uttalte at grensen for hva som var akseptabelt gikk ved Ukraina? Var NATOs generalsekretærs retorikk før krigsutbruddet om mulighetene for ukrainsk medlemskap i NATO en provokasjon, eller ikke? Vil historikernes fortolkninger om opphavet til katastrofen være til fordel for de som hevder at å forstå Russlands tankegang om behov for egen sikkerhet er en faktor, eller vil de støtte alle de som hevder at dette bare er påskudd og at det hele handler om ondskap, maktsyke og etterlevninger av sovjetsystemets diktatur og forfølgelse til døde av mennesker som ikke falt inn i folden?

Putins påtenkte korte opprydding i Ukraina ble en katastrofal, uventet stillingskrig. Var det faren for ydmykelse som gjorde at overgriperen ikke kunne trekke seg ut?

Det er merkelig at det fredselskende Norge, som har tatt mål av seg til å være en humanitær stormakt, føler seg bekvem i NATOs og USAs selskap i denne katastrofen. USA pøser på med våpen og har et militærbudsjett langt mer enn ti ganger størrelsen på det russiske. Det er en stormakt som har vært i kontinuerlig krig utenfor eget territorium siden 1941 og med en ubegripelig militaristisk og destruktiv våpenkultur hjemme. Russlands utgifter til det militære er mindre enn Storbritannias. I hvilken grad er denne epidemien av frykt, som til og med roper på NATO i Sverige og Finland, noe ubegrunnet?

Her hjemme er det nå så mye medieoppmerksomhet på manglende sikkerhet og vår farlige nabo at det er fare for den psykiske helsen til barn og unge. Med Russlands herjinger i Ukraina, de uhyggelige dødstallene blant soldatene, kanskje flere enn 20 000, og unge menn som flykter fra landet for å slippe å gå i krigen, er det høyst usannsynlig at Putin går løs på oss eller andre land. Vi er imidlertid i faresonen jo mer vi legger til rette for at USA blir tillatt å bruke vårt territorium for å fremme sine verdenshegemoniske interesser. Eller har de ikke slike interesser?

Jeg er så gammel at jeg husker i hvilken grad NATO-land som Storbritannia og Frankrike var alt annet enn fredselskende med sin groteske krigføring mot frigjøringsbevegelser i henholdsvis koloniene Kenya og Algerie. Den livsødende amerikanske krigføringen til amerikanerne i Vietnam er godt festet i verdens kollektive minne, men kanskje er vi ikke så bevisst jerngrepet USA har hatt gjennom militærdiktaturene i Latin Amerika. Nordmenn er nå, dessverre, som aldri før glade for NATO-medlemskapet og beskyttelsen under USAs atomvåpenparaply. Derfor kan vi heller ikke være med blant statene i FN som vil forby atomvåpen! Våpenprodusentenes makt, den store forurensingen av atmosfæren militarismen representerer, for ikke å snakke om misbruken av verdens ressurser, er hinsides all fornuft.

Jeg har i begynnelsen av krigen skrevet at presidenten i Ukraina av hensyn til sitt folks overlevelse, burde kaste hansken. Så fikk det internasjonale samfunn trå til med forhandlingssporet. Putin var utvilsomt diskreditert. Jeg ser at flere snakker om at noen kameler må svelges for å komme ut av krigen og for at den russiske ledelsen ikke skal være for ydmyket. Derfra trues det med noe så uhørt som taktiske atomvåpen. Det tragiske er imidlertid at jo flere soldater som har dødd for sine respektive land, jo vanskeligere er det å gi opp kampen, for da kan det jo hevdes at de har mistet sine dyrebare liv forgjeves.