Finlands historie er full av stormkast. Plassert mellom stormaktene Sverige og Russland ble ikke landet selvstendig før i 1917. Så fulgte en bitter borgerkrig mellom de hvite borgerlige og de røde sosialistene som skapte sår som mange fryktet aldri ville leges. I 1939 ble landet angrepet av Sovjetunionen og kjempet en blodig vinterkrig. Finland tapte, men ga ikke opp. Alliert med Tyskland slo general Mannerheim tilbake, men ble til slutt tvunget av Stalin til å skifte side og drive tyskerne ut av landet.

Den 6. desember feirer Finland sin nasjonaldag. Da heises det hvite flagget med blått kors, nasjonalsangen Vårt land vårt land, vårt fosterland med tekst av Johan Ludvig Runeberg blir sunget og noen henter fram nasjonaleposet Kalevala som forteller om finnenes mytiske opphav.

Men sterke symboler alene samler ikke en nasjon. President Urho Kekkonen mente det var forfatteren Väinö Linna som forente det finske folk med boka Ukjent soldat. ”Denne boka skapte en reaksjon som i styrke savner sidestykke i det finske samfunnet. Jeg skulle anta at jeg ikke tar feil ved å si at Finlands folk takket være Linna har fått leget mange av de sår som dette folket ble påført i barndom og ungdom.”

Nå står Finland på terskelen til en ny tid som medlem av Nato. Derfor ble jeg fristet til å lete fram notatene fra et besøk hos Väinö Linna i Tammerfors i 1982. Det ble til et par radioprogram - godt hjulpet av professor Pertti Virtaranta fra universitetet i Helsingfors som litteraturkyndig tolk. Han var førøvrig en god venn av Linna som den gang var 62 år.

Vi ble tatt inn på kjøkkenet der vi benket oss rundt bordet. Linna skjenket kaffe mens Virtaranta spøkefullt påpekte at forfatteren hadde på seg en velbrukt genser som var stoppet på begge albuene. Linna parerte med at han var en kløpper med nål og tråd. Som frontsoldat i fem år hadde han lært å ta vare på sine egne klær og våpen. Dessuten hadde han både før og etter krigen jobbet på tekstilfabrikk, så han kunne litt om handverket, la han til med et lunt smil.

Väinö Linna var husmannssønn fra Honkala med en landsens folkeskole som eneste formelle utdanning. Sytten år gammel dro han til Tammerfors der han fikk arbeid i en tekstilfabrikk. Nitten år gammel ble han innkalt til fem års krigstjeneste. Med denne cv’en ble han Finlands mest leste forfatter, hvordan gikk det til?

- Ja, det er ikke lett å si. Jeg har alltid hatt en livlig fantasi som førte til at jeg likte å lese og utviklet en slags evne til å se livet fra litterær synsvinkel. Da jeg var ung, var det særlig Hamsun som sto mitt hjerte nær, og jeg husker at Sult og Under Høststjernen gjorde et veldig inntrykk. Det var særlig den måten Hamsun blander realisme og fantasi på som tiltalte meg. Men så må jeg jo også si at det jeg hadde opplevd under krigen opprørte meg slik at jeg hadde en sterk trang til å fortelle.

Både Linna og professor Virtaranta husket at romanen Ukjent soldat, utgitt i 1954, ikke ble godt mottatt. Bøker om krig handlet oftest om heltegjerninger og ikke om lidelsene og ødeleggelsene som krigen førte med seg. Denne tradisjonen brøt Linna med da han ga et usminket bilde av krigens virkelighet slik soldatene opplevde krigen. Dette var noe nytt som støtet den gjengse litterære sjanger og smak. Mange ble skuffet og noen ble rasende Men de som hadde kjent krigen på kroppen som soldater, fikk den boka de ønsket seg.

Frontsoldaten Väinö Linna skrev om krigen slik den var, skrev usminket med soldatenes eget språk. De kjente igjen det helvete som Linna beskrev. De visste hva sannheten var om den tapre soldat, den stolte offiser og lottene ved fronten. Litt etter litt ble boka en suksess, og mest glad var Väinö Linna fordi den ble lest av dem som ikke hadde for vane å lese bøker. Han opplevde at småbrukeren og leilendingen satt bøyd ved kjøkkenbordet og leste i lyset fra oljelampa. De leste sakte og hakkete, men forsto budskapet.

Ja, for hva var budskapet?

- For krigen har jeg bare forakt, men for dem som bar krigens lidelser, har jeg den største respekt. Det til tross for at soldatene jeg møtte, ikke filosoferte over sitt eget ansvar. Det ansvaret hadde samfunnet tatt fra dem. Soldatens eneste reelle valg sto mellom å drepe eller bli drept. Og det var slik – med ryggen mot veggen – at Koskela og Rokka utførte sine heltegjerninger, som altså ikke var heltegjerninger, men reflekser for å overleve.

Ansvaret for krigen ligger ikke hos soldaten, men hos dem som skjult eller åpent forfekter at krigen kan løse problemer. Krigen er den dårligste av alle måter å løse konflikter på.

Mange lesere fortalte meg at de begynte å se ting fra en ny synsvinkel. De begynte å tenke med sin egen hjerne, og forholde seg kritisk til alle slags ideer, forkledd og servert som såkalte grunnverdier. Det var mange som stiftet bekjentskap med skjønnlitteraturen og lærte at man der kan få klarhet i problemer som før lå i floker. Det hviler et stort ansvar på forfattere som skriver historiske romaner. Slike romaner bør være like etterrettelig i forhold til sannheten som historisk forskningsarbeid.


Linna fortalte videre at det var først i 1944 han begynte å forstå borgerkrigsåret 1918. I skolen hadde han lært at borgerkrigen var et verk av russiske bolsjeviker og finske forrædere. Skolebøkene fortalte ingenting om historiske og sosiale motsetninger i den finske nasjonen. Professor Virtaranta forklarte at Linna i sterkere grad enn noen faghistoriker har formet den jevne finnes syn på sin historie. Det gjorde han med romantrilogien Under Polstjernen som i dag har plass som Finlands nasjonalroman. Dette er historien om Finlands nære historie, om samfunnsklassenes kamp mot hverandre og utviklingen mot nasjonal enhet. Samtidig er bøkene en storartet finsk folkelivsskildring.

Professor Virtaranta var glad for at den ”uskolerte” Väinö Linna fikk sete som en av de ti medlemmene i Finske akademien.

Etter fem års krigstjeneste, hva tenker Linna om faren for nye kriger?

Når jeg tenker tilbake på de første årene etter krigen, da minnene om krigen og fangeleirene var levende, den gangen var det så trygt og naturlig å tenke at dette ville aldri hende igjen. I alle fall ikke så langt fram en kunne se. Men nå føles det igjen som om krig er mulig, eller i alle fall er krigen som umulighet ingen selvfølge lenger. Man hører om begrenset atomkrig – og når det er noen som behandler slike spørsmål alvorlig – da er det grunn til bekymring. Og det øker min bekymring at så mange virker apatiske til spørsmålet om krig og fred – det angår dem ikke. Og denne apatien er en farlig tilstand.

Hakkapeliitte pohjan poika var kampropet til de finske soldatene. Det er også brukt på ishockeybanen og blitt et verbalt utbrudd som røper finsk sisu. Er finsk sisu en realitet?

Det er farlig å generalisere, men med en viss rett kan det sies at finnene reagerer mest effektivt i en vanskelig eller håpløs situasjon. Det finnes mange eksempler på det, både i historien og i det daglige liv. Du må først være presset til bristepunktet – så skjer det!

Med en viss rett kan det sies at finnene er mer reaktive enn aktive. Men jeg vet jo ikke om dette gjelder for de unge som har vokst opp under langt bedre materielle kår enn tidligere generasjoner. Kanskje var det fattigdom og trange kår som skapte sisu?

Väinö Linna er beskjeden når det gjelder sin egen innsats i finsk historieskrivning. Derimot synes han dikterpresten Frans Michael Franzén har gitt det beste og mest konsentrerte bilde av finsk historie i diktet om Enare, den store innsjøen i nord. Det diktet avslutter Under Polstjernen, og Linna mener det sier mer om Finlands historie enn mange sider prosa kan gjøre.

I höga nordanländer
är en förgäten sjö
med öde, mörka stränder
och mången namnlös ö.

En gång – det sägs så bara –
har lappen velat se,
hur djupt det kunde vara
i stora Enare

Hans lina brast; der ljöd en sång:
”Jag är så djup som jag är lång.
Sen dess har ingen mätit
det djupet än en gång.