Gå til sidens hovedinnhold

UiT risikerer å bli sett på som heimføinger

Nei, det er feil at jeg vil ha omkamp om ledelsesmodellen ved UiT.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg tviler på at vi noensinne får oppleve at UiT-professor Kristoffer Rypdal er enig med meg.

Hvis jeg hadde ment at brunost er å foretrekke på brødskiva, vil jeg ikke bli overrasket dersom Rypdal dukket opp i avisen neste dag og argumenterte for at gulost er det beste.

Å imøtegå mine meninger er som det skal være. Det er en del av demokratiet. Vi som kommenterer for mediene har godt av korrektiver. Men for en gangs skyld er jeg nødt til å imøtegå professor Rypdal.

Og det er fordi han ikke baserer seg på fakta når han antyder at jeg er ute etter omkamp om styringsmodellen ved UiT. Dette er feil, og det må jeg imøtegå.

Det stemmer at jeg var kritisk til den store endringen som har skjedd ved universitetet når det gjelder styringsmodell. Universitetet i Tromsø var i over 50 år en uavhengig institusjon der rektorene ble valgt av de ansatte og studentene. Med tanke på resultatene som er oppnådd, er det vanskelig å komme utenom at det har vært en oppskrift på suksess.

For et år siden valgte man med knappest mulig flertall i styret (6-5) en helt annen modell. Stemmen til rektor Anne Husebekk ble tungen på vektskålen og avgjorde saken. Nå vil det i praksis være myndighetene (departementet) som utpeker både rektor og styreleder.

Det er ganske stor forskjell på disse to modellene, og det er en viss fare for at selvstendighet og autonomi kan gå tapt på veien.

Siden dette var kontroversielt, er det jo et poeng å gå varsomt frem når man gjennomfører en såpass stor endring. Det betyr å lytte til de ansatte og til omgivelsene. Det motsatte har skjedd. Lyttepostene er plassert ut i et lite, lukket rom i Tromsø.

Universitetet presser nå på for å få på plass en håndplukket styreleder de ansattes organisasjoner og en rekke vitenskapelige ansatte ikke ønsker. Dette har jeg advart mot, og det har sine grunner.

Kandidaten er isolert sett en utmerket person med mange gode kvaliteter. Men det er ikke sikkert han har den politiske og akademiske tyngden som er nødvendig for å lede Nord-Norges største institusjon inn i en ny fase. Så har jeg naturligvis respekt for at andre ser det annerledes.

Det argumenteres fra ulike hold med at erfaring fra næringslivet er viktig i UiT-styret. Dette er jeg jo enig i, men så vidt jeg vet har kandidaten til styreledervervet ikke vært operativ i noen bedrift, og er det fremdeles ikke.

I NHOs medlemsmasse finnes det derimot sterke industriledere, og det er i dette segmentet de andre norske universitetene leter når de ser etter styrerepresentanter fra næringslivet. I Nord-Norge har vi en rekke slike personer. Brynjar Forbergskog, Inge Berg, Greger Mannsverk, Arve Ulriksen, for å nevne noen. Problemet er kanskje at ingen av dem bor i Tromsø?

Det virker dessuten rart at de samme som har åpnet for en modell som de mente ville åpne opp universitetet, virker monomant opptatte at styremedlemmene må komme fra Tromsø. Det fremstår som en heimføings-logikk som ikke henger på greip. Den er i alle fall ikke helt lett å bli klok på.

Den nye modellen åpner opp for store muligheter for å bygge videre på UiT som en sterk nasjonal institusjon. Men dette er nå et krevende farvann med sterk konkurranse mellom et dusin norske universiteter.

Nå står man i en situasjon der både gradsforskriften og hele finansieringsmodellen for universitetene kan bli endret i løpet av kort tid. Konsekvensene for UiT er høyst usikre. I Tromsø virker det omstridt å påpeke det åpenbare; at UiT trenger politisk og faglig erfaring for å målbære det som ikke bare er landsdelsinteresser, men nasjonale interesser. UiT gjør en jobb for Norge i nord, ikke for seg selv, husk det.

Når man først har valgt å skifte modell for ledelse, må man legge til grunn at en styreleder er noe mer enn et vanlig eksternt styremedlem. Personen skal ha ansvar for helheten og burde derfor ha kompetanse på UiTs kjerneområde, forskning og utdanning. Når man har valgt en ny styringsmodell, må man sørge for at den gir størst mulig slagkraft. Hvis man leser i Khrono om forskjellene i forslag til styret mellom UiT og for eksempel Nord universitet og NTNU, er dette bemerkelsesverdig.

Her går UiT sin helt egen vei, det vil alle kunne se, og jeg er ikke alene om å tvile på om alenegangen er riktig.

Kommentarer til denne saken