I Nordnorsk debatt kommenterer rektor Anne Husebekk de siste ukers debatt om tre ulike forhold knyttet til styringen av UiT: valget av styringsmodell (ansatt rektor), valg av ny rektor og forslag til ny styreleder. De kan betraktes som tre isolerte saker, men de har også en fellesnevner, nemlig mangelen på legitimitet. Budskapet fra rektor er at vi har lite å bekymre oss for, UiT vil overleve. Det tviler jeg ikke på, men spørsmålet er om institusjonen beveger seg i riktig retning. Det tviler mange av oss på.

Det har liten hensikt å kjøre en omkamp om styringsmodellen for UiT. Den er nå fastlagt, gjort er gjort og spist er spist. Det kan likevel være grunn til å minne om to forhold: Det første at prosessen mot valget av den nye modellen var uryddig. Da vi i valget for fire år siden stemte på Husebekk for fire nye år, var det i trygg forvissning om at hun sto på samme valgløfte som i første periode; nemlig valgt rektor. Jeg tviler sterkt på om Husebekk hadde fått en rimelig oppslutning hvis standpunktet den gang hadde vært klargjort, et standpunkt mer enn ¾ av de ansatte ved UiT var imot så seint som i 2020.

Nå er det en ærlig sak å skifte mening, særlig hvis det skjer uventede ting som endrer de grunnleggende forutsetningene. Formelt sett har Husebekk sitt på det tørre. Men de argumentene Husebekk trekker opp å rettferdiggjøre en ny styringsstruktur, synes jeg i liten grad berører det som er vårt anliggende, nemlig spørsmålet om legitimitet. At UiT på 20 år har endret seg vesentlig, er det lett å bli enige om, men det har også Universitetet i Oslo (UiO) og Universitet i Bergen (UiB), hvor man da har valgt å fortsette med valgt rektor. Henvisningen til NTNU er vel heller ikke noen innertier, i lys av hvordan en rekke interne stridigheter der har blitt taklet de siste årene. At også UiT har vedtatt ansatte ledere både på institutt- og fakultetsnivå er vi selvsagt godt kjent med, men også den følelsen som mange vitenskapelige ansatte har opplevd det siste tiåret, med en stadig lengre vei fra de som gjør jobben (undervisning og forskning) til de som administrerer den, den profesjonelle administrasjonen. Kanskje gikk vi den gang for langt, ikke minst da vi avskaffet instituttstyrene?

Hovedpoenget er likevel det samme: hvor henter rektor sin legitimitet fra? Som påpekt av mindretallet i utvalget som utredet ny universitetslov (Dag O. Hessen, UiO, og Karl H. Søvig, UiB):

«Et grunnpremiss for oss er at høyere utdanningsinstitusjoner har et særlig samfunns-oppdrag. Derfor bør de styres på en annen måte enn et offentlig foretak eller en privat bedrift. Styringsformen må sikre institusjonens selvstendighet og være forankret i et faglig fellesskap» (Morgenbladet 14.02.20219).

Mange av oss har vanskelig for å se at den valgte modellen lever opp til disse målsettingene. Vi er selvsagt klar over at ingen styrings-modeller er perfekte. Til syvende og sist blir det et spørsmål om hvilke verdier som prioriteres høyest, og jeg konstaterer bare (med en viss beklagelse) at det å ha legitimitet, støtte og anerkjennelse fra de som har valgt rektor, ikke ble prioritert da valget om ny styringsform ble gjort. Alle de øvrige argumentene kjenner vi, og har ikke behov for nok en gjennomgang. Poenget her er at det er en viss sammenheng mellom de tre sakene.

Ansettelsen av ny rektor gjorde et ansettelsesutvalg, hvor to (av fire) kandidater ble funnet kvalifiserte. Om det valget var vellykket, vil tida vise. Selv foretrekker jeg å vente på granskningen som nå gjennomføres ved UiB, for å se om daværende rektor Dag Rune Olsen gikk ut over sine fullmakter. Resultatet av granskningen vil avgjøre om Olsen kan tiltre som UiTs nye rektor. Men helt uavhengig av granskningen, ser vi allerede nå at ansatt rektor vil hente sin legitimitet fra ansettelsesutvalget og i siste instans fra styret, og ikke fra de han eller hun skal styre. Det kan fort bli problematisk den dagen da UiT må fatte upopulære tiltak og ikke lenger kan regne med videre vekst.

Til slutt, forslag til nye styremedlemmer og ny styreleder. Igjen er det noe umusikalsk fra UiT-ledelsens argumentasjon. Dette er ikke en sak om Chramer, som helt sikkert er en utmerket person, men om hvem UiT bør ha som styreleder i en periode der den akademiske friheten står under sterkere press enn tidligere. Tilknytningen til NHO-systemet gjør noe med legitimiteten også til UiT-systemet. Dette går ikke på om UiT er næringsvennlig eller ikke. Det er grundig dokumentert tidligere i denne debatten, at UiT som aldri før er med på å utforme næringslivet i nord, både gjennom forskning og utdanning av nye kandidater samt etter- og videreutdanning. Men i en situasjon hvor kritisk og uavhengig forskning blir stadig mer sentralt, mener jeg at en slik tilknytning er uheldig, og at det i utgangspunktet var mange andre gode alternativer. Men endelig valg gjøres av departementet, så får vi se hva slags hensyn man der vil vektlegge.

Jeg registrer at debatten i stor grad domineres av eldre professorer (flere med posisjon som emeritus) – noen vil hevde; «som en røst fra graven». Yngre kolleger sier de ikke har lyst til å begå «offentlig harakiri», underforstått, det kan bli kostbart å stå fram med sine meninger. Jeg håper dette ikke er tilfellet, verken i denne debatten eller i framtidige debatter om forskningens frihet og integritet. Slike debatter vil utvilsomt dukke opp mange ganger framover, helt uavhengig av styringsform og rektor.