Offentligheten blir ikke bedre enn vi selv gjør det til, sa Anine Kierulf da hun overleverte utredningen om akademisk ytringsfrihet til forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe denne uka.

Kierulf-rapporten fokuserte blant annet på institusjonenes ansvar for å legge til rette for den akademiske ytringsfriheten.

Dette er alt annet enn en tørr teoretisk øvelse. Det er stadig tydeligere at vi må ha flere kunnskapsbaserte bidrag i den offentlige debatten. Og det er like tydelig at mange forskere kvier seg for å bidra.

Særlig ser man det blant yngre, ofte midlertidig ansatte, forskere - også her i Tromsø.

Vi ser det gjennom vår egen debatt-plattform som publiserer tusenvis av debattinnlegg hvert år. Nordnorsk debatt er et av Norges største, redigerte, debatt-plattformer.

Hvis vi tar i beregningen størrelsen på institusjonen, og antall vitenskapelige ansatte, så er forskere ved UiT ikke de hyppigste leverandører av debattinnlegg til vår plattform. Det som kommer inn er i stor grad signert ledelse, professorer, og emerituser.

En forsvinnende liten andel er signert unge forskere, stipendiater og postdoktorer. Og ofte deler de byline med en leder.

Det er trolig at andre medier i Tromsø, og Nord-Norge, vil kunne vise til den samme tendensen: Det er etablerte maktpersoner ved UiT som hyppigst benytter seg av ytringsfriheten sin i offentlig debatt.

Det er uheldig på mange måter. Men mest uheldig er det for det offentlige ordskiftet i landsdelen.

Veldig få yngre forskere rekker opp hånda frivillig i det offentlige ordskiftet i sin egen by. Når vi i Nord-Norge diskuterer koronavaksine, klimautfordringer, ruspolitikk, Ukraina-krigen, skredfare, helikopterbaser, nyfødthelse, lakselus, cyberangrep - så er altså ikke deres faglige stemmer der.

Det må rektor Dag Rune Olsen og øvrig ledelse ved UiT prioritere å endre. De kan ta i bruk tiltakene som er foreslått i Kierulf-rapporten.

Primært fordi det er fellesskapet som betaler for den intellektuelle kapitalen som erverves på UiT. Men også fordi en regional forankring er vesentlig for utviklinga av det arktiske universitetet.

Og den forankringa vil forvitre hvis yngre forskere utvikler vedvarende berøringsangst for å bidra i det offentlige ordskiftet.