I høst fyller ex.phil. ved UiT 50 år. Er det noe å feire?

Ex.phil. er et kurs i filosofi som alle studenter ved norske universiteter må ta. Men et obligatorisk ex.phil. var ingen selvfølge da UiT startet opp. Da universitetet ble offisielt åpnet høsten 1972, gikk det en debatt om ex.phil. Dette var også en debatt om hva oppgaven til et universitet bør være. Før vi kommer til ex.phils rolle er det på sin plass å si litt om UiTs forhistorie, og begrunnelsen for et universitet i nord.

UiT ble opprettet etter en lang prosess med mye motstand underveis. Tanken om et universitet i Nord-Norge ble lansert på begynnelsen av 1900-tallet. Et viktig innspill kom fra handelsmannen Hans A. Meyer fra Mo i Rana (Tidens tegn, 10.10.1918). Meyer var opptatt av mangelen på embets- og tjenestemenn i nord, og stor gjennomtrekk. For å bøte på dette burde det opprettes egne høyskoler i landsdelen, og helst et universitet: «Da vil vi … faa nok av dyktige mænd med rot i folket og kjendskap til landsdelen, folk som føler seg hjemme heroppe i Nord-Norge». Og universitetet måtte legges til Tromsø, den mest sentrale byen i nord.

Meyers argument var primært distriktspolitisk. Mangelen på leger, lærere, dommere og prester skulle bøtes på gjennom å gjøre tilgangen til høyere utdanning lettere. Det ble lagt vekt på at det alt eksisterte vitenskapelige institusjoner og høyere utdanning Tromsø: Tromsø Museum, Tromsø offentlige lærerskole og et Geofysisk institutt under etablering. Senere på 1920-tallet kom dessuten Holt forsøksgård og Nordlysobservatoriet.

De som lanserte tanken om et universitet i nord, embetsmenn, næringslivsfolk og forskere, mente at høyere utdanning, rekruttering av embetsmenn og forskning var de viktigste oppgavene. Men et universitet trengte og skulle også fremme kultur.

Det må skapes «et kulturcentrum her nord som … ikke maa isolere sig, men staa i den aller intimeste forbindelse med de større kulturcentrer sydpaa», skrev Devik og Krogness, to sentrale figurer i debatten (Nordlandsposten, 3.4. 1919). En videre horisont enn den rent lokale måtte til. Fiskeriforskeren Oscar Sund fryktet at utdanning av embetsmenn i nord ville skape «mindre utsyn» enn utdanning i hovedstaden. Nordnorske embetsmenn måtte utdannes i Kristiania dersom «den almennnorske og den almeneuropæiske kultur» skulle fremmes. Og nordlendingen ønsker å være «nordmand og verdensborger» (Nordlandsposten, 15.4.1919).

Tanken om etableringen av et universitet ble lagt på is fordi man fryktet at befolkningsgrunnlaget var for tynt. Da arbeidet ble tatt opp igjen etter 2. verdenskrig var det fortsatt en viss skepsis til ideen, blant annet på grunn av Tromsøs manglende ‘åndsliv’. Et universitet skal ikke kun gi studenter fagkunnskap, men også «en akademisk livsholdning», mente den profilerte Tromsøværingen Olav Hestenes (Morgenbladet, 31.2.1967). Studentene skal bli «akademiske borgere», og trenger derfor en kulturell basis, som «et sterkt og rikt teatermiljø» og «et utbygget musikkliv». ‘Universitetstreet’ må ikke plantes i for ‘skrinn jord’, sa Hestenes, et ekko av et bilde Krognes brukte 50 år tidligere: det kulturelle jordsmonnet måtte beredes.

UiT ble grunnlagt som et breddeuniversitet slik forkjemperne drømte om – ikke et nordnorsk universitet, men et fullverdig universitet i Nord-Norge. UiT leverer forskning og undervisning av høy kvalitet innen et bredt spekter av fagområder. Noen av fagene er samfunnsnyttige på en mer eller mindre direkte måte, mens andre fag kanskje ikke har noen umiddelbar nytteverdi. Men verdien av kunnskap kan ikke reduseres til praktisk og økonomisk nytte. Grunnen til dét er ikke bare at et breddeuniversitet rommer dannelsesfag. For også disse fagene kan selges på et marked gitt den rette innpakningen, og på den måten begrunnes ut fra sin nytteverdi. Grunnen er at kunnskap også har en verdi i seg selv. Dersom vi oppgir denne tanken, reduseres verdien av all fagkunnskap til noe instrumentelt, til økonomiske innsatsfaktorer og andre nytteverdier.

Her er et eksempel på at kunnskap kan ha en verdi i seg selv: I Nord-Norge har vi vært opptatt av bildet av 2. verdenskrig i offentligheten. Historikere ved UiT har bidratt til at krigen i nord endelig regnes som en del av den nasjonale krigshistorien. Denne revisjonen hadde neppe vært mulig uten et universitet i Nord-Norge. Det viser hvordan forskning betinges av verdier. Det vi ønsker å utforske har betydning for oss. Historieskrivning bidrar til vår felles hukommelse og kan være identitetsskapende. Men eksemplet kan illustrere noe mer: Historikerens fremstilling vil rett og slett ikke ha verdi for oss om vi ikke tror at den representerer kunnskap og altså er sann.

Da ex. phil. ble opprettet i 1972 skulle faget gi «en generell innføring i vitenskapelig arbeidsmåte» og bidra til å utvikle studentenes «kritiske vurderingsevne». I UiTs strategi mot 2030 fremheves fortsatt ‘kritisk tenking’ som en sentral verdi, og dessuten ‘akademisk frihet’. Et universitet er selvsagt ikke en isolert øy, og har viktige samfunnsmessige oppgaver knyttet til både forskning og undervisning. Et universitet forutsetter imidlertid en viss form for autonomi, og at det fins rom hvor spørsmål om vitenskapens egenart og forholdet mellom vitenskap og samfunn kan drøftes.

Ex.phil. tar blant annet opp spørsmål som dreier seg om vitenskapelighet, sannhet og begrunnelse. Dette er viktig også i lys av at en ubegrunnet mistillit til vitenskap og rasjonalitet er utbredt. Skepsis og kritikk er sentralt i vitenskapelig aktivitet, men vi må forstå hvordan dette fungerer. Vitenskap foregår i et fellesskap hvor påstander og teorier kan etterprøves og utsettes for kritikk.

Vitenskap har nytteverdi og kan bidra til vår selvforståelse. Men ut fra en moderne forståelse av vitenskap kan den ikke si oss hvilke grunnleggende verdier vi bør orientere oss ut fra. Vitenskap kan derfor heller ikke si oss noe om hva slags verdier som skal regulere vitenskapelig aktivitet. Og vitenskap som sådan kan ikke si oss hva det er viktig å forske på. Den ‘frie’ forskningens oppgaver bestemmes dels gjennom verdier vi alt har, dels gjennom holdninger som åpenhet og nysgjerrighet, gjennom fantasi, en evne til å se sammenhenger og gjennom viljen til å forfølge problemer – alt dette kombinert med forskerens kunnskap og erfaring.

Kjerneaktiviteten til breddeuniversiteter er forskning og forskningsbasert undervisning. Forskning, både oppdragsforskning og fri forskning, retter seg mot det vi mener er viktig, og valg av forskningstema bygger på verdier i vid forstand, både moralske, politiske og økonomiske verdier. Forskere og studenter må derfor hente erfaringer og korrektiver også utenfor de faglige miljøene. Vitenskapshistorien lærer oss at vitenskapelig virksomhet ikke eksisterer atskilt fra de gjengse verdiene i et samfunn, og heller ikke atskilt fra kunst, litteratur og musikk. For eksempel kan forfattere oppdage nye fenomener eller problemområder, som så vitenskap retter oppmerksomheten mot.

De som lanserte tanken om et universitet i nord la vekt på at et universitet måtte ha et kulturelt miljø. De hadde absolutt et poeng. Vitenskap trenger impulser fra den øvrige kulturen, inklusive lokale kulturelle scener, festivaler og møteplasser. Og etableringen av UiT har nettopp bidratt til, i samspill med mange andre gode krefter, å skape et kulturelt jordsmonn både for universitetet, byen og Nord-Norge.

Ex.phil. ved UiT har i 50 år gitt studenter en innføring i grunnleggende trekk ved vitenskapelig aktivitet, og bidrar dessuten til at studenter lærer å se vitenskap både i et historisk og bredere kulturelt lys. Emnet rommer også andre områder, som innføring i etiske teorier og politisk filosofi. Innenfor alle områdene er øvelse i fortolkning, kritisk tenking og refleksjon over verdier viktig, noe vi trenger både som yrkesutøvere, engasjerte borgere og mennesker. Derfor bør ex.phil. ha en sentral plass ved UiT også i fremtiden.