Gå til sidens hovedinnhold

Ubegrunnet tvil hindrer løsning av koronakrisen

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I tjue år har jeg som forsker og lærer kjempet mot «klimafornekting» manifestert som usaklig tvil om klimavitenskapens konklusjoner. Den kampen er ikke over, men erkjennelsen om menneskeskapte klimaendringer har sunket så dypt inn vår kollektive bevissthet at det ikke lenger er særlig stuerent å benekte dem. Åpen klimafornekting finnes i dag i hovedsak hos høyrepopulister og konspirasjonsteoretikere.

Men den ubegrunnete tvilen, trangen til å fordreie og omskrive virkeligheten og til å omfavne spekulative teorier, dukker opp på nye arenaer og i nye politiske og ideologiske avskygninger. Det som går igjen, er mobilisering mot verdenssamfunnets organisering av tiltak for å møte globale kriser. Fokuset nå er kampen mot et grønt skifte og mot tiltak for å bekjempe den nye pandemien. Raseriet retter seg ikke lenger mot FNs klimapanel, men mot verdens helseorganisasjon og smittevernbyråene. I Norge er det folkehelseinstituttet, helsedirektoratet og regjeringen som får gjennomgå.

I tiden fram til årtusenskiftet var klimafornektingen for en stor del organisert og finansiert av en allianse fra olje- og tobakksindustrien. Vi hadde kampanjer frontet av aldrende vitenskapsmenn fra forskjellige fagområder som stilte spørsmålstegn ved klimapanelets konklusjoner og om tobakkens skadelige virkninger. Metoden var å så tvil om etablerte vitenskapelige fakta. I dag lever denne tvilerbevegelsen videre i sosiale medier og har fått ny næring av den pågående pandemien.

Både høyre- og venstrepopulister og liberalister har fått en ny kampsak og nye fiender. For høyrepopulistene framstår kampen mot pandemien som en internasjonal sammensvergelse for å undergrave nasjonen, det samme for venstrepopulistene med større vekt på storkapitalens rolle, mens liberalistene ser overstatlige og statlige tiltak som en overhengende trussel mot demokrati og individets frihet. I ordskiftet som utspiller seg er det vanskelig å skille disse strømningene fra hverandre. Fellesnevneren er fornektingen av etablerte vitenskapelige fakta om globale trusler som utfordrer våre tilvante tanke- og levesett.

I et slikt landskap er det også en naturlov at forskere med markeringsbehov vil prøve å ri på bølgen av skepsis. Lite av denne forskningen slipper gjennom nåløyet i anerkjente vitenskapelige tidsskrift, men det er ikke slike kanaler som er inngangsporten hvis man ønsker offentlig oppmerksomhet. Kvalitetssikringen i de etablerte vitenskapelige tidsskriftene har ingen mulighet for å følge pandemiens tempo. Hvem som helst kan stå fram og hevde at de har sett lyset og at den store majoriteten av forskere og nasjonale og internasjonale helseorganisasjoner navigerer i blinde. Spesielt foruroligende er at også de redaktørstyrte mediene behandler disse som likeverdige. Det skaper en forestilling om at den ene «sannheten» kan være like god som den andre. At vi kan velge hva som er sant ut fra vår egen tro, verdier og normer og hva som gagner våre egne interesser.

En nødvendig forutsetning for å fremme frislipp av pandemien som et alternativ er å ufarliggjøre den. En gjenganger i den retningen er påstanden om at dødstall overdrives ved at gamle og syke mennesker blir registrert som døde av korona, mens de i realiteten ville ha dødd i samme tidsrom uansett. Det hevdes hardnakket at generell overdødelighet viser langt lavere tall.

Det er her forfalskningen av fakta skyter fart. Faktum er at den generelle overdødeligheten i nesten alle verdens land følger den offisielle koronadødeligheten som en skygge, men som oftest et godt stykke over. Det høyt respekterte tidsskriftet «The Economist» har satt sine beste statistikere på saken og laget en web-side der man følger utviklingen av de to målene for dødelighet fra uke til uke.
Her framgår det at bare 15 av 71 land har lavere generell overdødelighet enn offisielt registrert koronadødelighet akkumulert fram til i dag. Norge er en av disse, med underdødelighet på 240 tilfeller akkumulert over hele perioden, mens antall koronadødsfall i Sverige er 12420, mot en overdødelighet på 11170. Sverige på ligger på 32. plass på denne lista med 108 ekstra dødsfall per hundre tusen innbyggere, mens Norge ligger på 59. plass med minus 4.

Forskningsgruppa jeg tilhører har gjort en selvstendig studie av tallene i den første pandemibølgen i Norge og Sverige. Den viser at begge land hadde høyere overdødelighet enn koronadødelighet gjennom våren og sommeren i fjor. Den lavere overdødeligheten for hele perioden fram til i dag skyldes at smitteverntiltakene fullstendig har eliminert influensadødsfall inneværende vinter.

I vår studie estimerer vi også tapte leveår grunnet pandemien i Sverige basert på overdødelighet. Det mest sannsynlige tallet er 43000 leveår. I Norge har tiltakene mot pandemien spart fler leveår enn de som har gått tapt på grunn av koronasykdom. Dette er tall man må ta med seg når man vurderer de samlete helsekostnadene ved sykdom og tiltak.

Fornekterne presenterer ingen egne konsekvensanalyser og gjør ingen avveininger og prioriteringer. De bare putter hodet i sanden og later som om kriser ikke eksisterer. Mantraet er at naturen må få gå sin gang. De erkjenner ikke at disse krisene er menneskeskapte, og at det bare er vår unike evne til samarbeid og koordinert handling som kan frambringe akseptable løsninger.

De er ikke så mange, fornekterne, men allmenningens tragedie er at et lite mindretall kan ødelegge for oss alle. La oss slutte å stryke dem med hårene.

Kommentarer til denne saken