Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Med innlegget «Norge under russisk minnepolitisk press» legger historieforskerne Kari Aga Myklebost og Joakim Markussen ved Universitetet i Tromsø fram sin analyse med polemisk iver, som skrankeadvokater på hugget. Resultatet blir kanskje blendende påstander, men når feste i kildeneforblir uklare blir også analysen deres av historiesamarbeidet mellom Finnmark og Murmansk fylke noe fortegnet.
Norge under russisk minnepolitisk press
Premisset deres er todelt. Putin forfalsker og perverterer historien for bl.a. å legitimere krigføringen i Ukraina. Det er vi er enige om.
I det andre leddet av premisset går det endel over stokk og stein. De hevder, uten reservasjon, at Putin har lykkes med å eksportere sin historieforfalskning over grensen på Storskog og klart å gi den «økt fotfeste på norsk side». De mener å ha sett «at Norge gjennom det siste tiåret har vært utsatt for et offensivt russisk minnediplomati i nord, som vi i liten grad har registrert eller vært skodd for å håndtere,» og der «ingen har satt foten ned for russisk historiebasert propaganda.» Om dette var i samsvar med virkeligheten ville det vært alvorlig.
Myklebost og Markussen er særlig kritiske til «Minnetur partisan» som de går langt i å betegne som grenseåpner for Putin-propagandaen. Konsekvent unnlater de å bruke den norske betegnelsen på turene men bruker den russiske som har ordet patriotisk i tittelen. Slik dekker de over at det finnes en uttrykt norsk selvstendig linje i samarbeidet. Jeg har selv vært med på en av disse minneturene og kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen de to gir. Påstanden om russisk dominans og de norske arrangørene, deltakerne og finansiørene som mer eller mindre viljeløse offer for et «offensivt russiske minnediplomati», står som en påstand med tvilsomt belegg. Det gjør også påstanden om at det er tre tiår med Barentssamarbeid som har redusert motstandskraften på norsk side og gitt Putin lett spillerom.
Jeg er selv blitt intervjuet av Kari Aga Myklebost til prosjektet deres. I hennes rapport finner jeg ikke igjen noen av de argumentene som jeg fremførte, som jeg ikke er alene om å ha ytret til henne. Det to timer lange intervjuet hun gjorde med meg viser seg nå å ha vært bortkastet tid fra min side. Det virker som om hun og Markussen selektivt tar inn synspunkter som støtter opp under premisset om «at Norge gjennom det siste tiåret har vært utsatt for et offensivt russisk minnediplomati i nord, som vi i liten grad har registrert eller vært skodd for å håndtere.» De drøfter ikke andre momenter eller alternative synspunkter. Her dominerer hypotesebekreftende kildebruk.
Russefrykten i Norge som i vesten har lange tradisjoner. Den er til tider reell. Men til andre tider har den degenerert til ren skremselspropaganda, drevet fram av mer eller mindre ansiktsløse manipulerende interessegrupper, som igjen har ført til stor skade for grenseboernes så vel som Norges interesser.
Russland følte seg truet?
Geografien gjør at vi alltid må ha en reflektert Russlandspolitikk i Norge. Det var det statsminister Einar Gerhardsen forsto da han til tross for en vilt protesterende Håkon Lie likevel reiste til Moskva i 1955 midt under den kalde krigen, selv om Russland også da var et despotisk regime.
Myklebost og Markussen har rett i at vi bør være rustet til å motstå den manipulerende minnepolitikken. Men motgiften er ikke å opptre like svart/hvit som Putin. Det er en fremgangsmåte det allerede er gått råte i.
Myklebost og Markussens endimensjonale fremstilling av alle som på en eller annen måte har vært med på historiesamarbeidet med Nordvest-Russland det siste tiåretsom naive ofre for Putin uten evne til selvstendig tenkning, er ikke spesielt dekkende. Det er i tillegg fornærmende, og ikke minst tvilsom forskning.
