Gå til sidens hovedinnhold

Tvangsevakueringen – en forbrytelse mot det norske folk

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette innlegget er et svar til Stian Bones sitt innlegg «Om krig og kunnskap» Nordnorsk debatt 08.12.20

Jeg vokste opp i Hammerfest på 1960- og 70-tallet med myten om at tyskerne brente Finnmark og Nord-Troms for å hindre russerne i å følge etter. Mine undersøkelser som resulterte i boken Jevnet med jorden avliver myten. De tyske militære var imot. De så verken behov for brenning eller tvangsevakuering. Det var andre motiver enn de militære som lå bak da Hitler, tvang generalenes, mot deres vilje til å brenne og deportere befolkningen. Tyskerne brukte russerne for å rettferdiggjøre «forbrytelsen mot det norske folk» som lensmannen i Honningsvåg uttrykte det. Russerne var god å ha som syndebukker. I alle år har vi kun gjentatt den tyske propagandaens fremstilling, altså overgriperens versjon.

Men allerede i 1945 fantes det andre fortellinger. I min bok Jevnet med jorden trekker jeg fram Jakob Bjertnæs, senere politimester i Finnmark og advokat i Vardø. Han var den første som oppdaget, generalenes motstand i 1945. Den første som offentlig skrev om generalenes motstand var William Fosnes fra Nordreisa, i sin hovedoppgave fra Universitetet i Oslo fra 1974. Fosnes døde dessverre tidlig og fikk ikke jobbet videre med saken. Etter Fosnes ble det stille ved universitetene våre. Ingen akademikere fulgte opp Fosnes, før Knut Einar Eriksen i 1987 nevnte han i Norge i krig, men så ble det stille igjen.

Jeg ble forundret over at Joakim Aalmen Markussens i sitt doktorgradsarbeid ikke nevner Fosnes med ett eneste ord. Hans hovedoppgave står heller ikke oppført i litteraturlista. Til tross fro denne og andre utelatelser kommer Markussen med sine svært bombastiske konklusjoner der han hevder at de som skriver om nordnorsk krigshistorie har fra krigens dager gått fra «patriotisk heroisme til bitter indignasjon.» Hvorfor lar Markussen være å problematisere at ingen forskere har tatt tak i Fosnes sine funn før vi journalister og forfattere kom på banen.

Jeg ble også provosert over at Markussens grunnlag inkluderte meg som en av de som ytrer meg offentlig i «bitter indignasjon» og plasserer befolkningen i nord i en offerrolle. En beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i.

I sitt tilsvar avviser Markussens veileder professor Stian Bones å diskutere mine innvendinger og svarer med motspørsmål og beskyldninger. Det er synd at Bones fra sin viktige posisjon ikke vil gå inn på hva saken gjelder, men går til motangrep. Jeg skal villig ta på meg min del av ansvaret for at Bones gikk rett ned i skyttergrava. Jeg gjorde den feil at i mitt innlegg å legge meg vel mye på Markussen tabloide premisser og svare med samme mynt. Jeg burde visst at det ikke ville føre til annet enn skyttergravskrig. Jeg kom også i skade, i generaliseringen, å ikke nyansere bildet tilstrekkelig som Bones helt riktig påpeker. Både professor emerita Randi Rønning Balsvik og professor emeritus Knut Einar Eriksen har gjort stort og viktig arbeid i å finne fram kunnskap om tvangsevakueringen og skal ha all ære for det. Balsvik i Vardø bys historie og Eriksen i «Norge i krig».

Likevel står min kritikk ved lag. Disse to viktige og kunnskapsbringende bidragene er ikke en del av et større forskningsarbeid. Det er først nå, mer enn 70 år etter krigens slutt at Universitetene i Norge setter forskningsmessig fokus på tvangsevakueringen. Det er skuffende at Bones tildekker dette med å liste opp en rekke personer som Ingunn Elstad som på eget grunnlag og initiativ har skrevet om tvangsevakueringen og som ikke har noen formell forbindelse til universitetets historiske institutt. La meg også minne om at min påpekning av universitetets forskningsfravær var det en konstatering. Jeg skrev at det sikkert kunne finnes aktverdige grunner for fraværet. Det jeg kritiserte var Markussen tildekking av dette fraværet. Som et tankekors: Ydmykhet er ofte en fraværende ingrediens i avisdebatter. Da kan jeg også inkludere meg selv.

En av mine viktigste lærdommer i arbeidet med Jevnet med jorden var at til tross for alt vi vet, så er mye vi ikke vet. Godt lokalhistorisk arbeid og Arvid Pettersons formidable bøker og flere andres bøker har formidlet deler av historien. Også Gjenreisningsmuseet i Hammerfest gjør en formidabel jobb. Selv har jeg, i all beskjedenhet, bidratt med ny kunnskap som både avliver myten om brenningen og pekt på at brenningen og tvangsevakueringen var en krigsforbrytelse der de skyldige fikk gå fri. Likevel er det fremdeles store hvite flekker på kunnskapskartet. Skal vi komme videre og produsere ny kunnskap er det viktig å erkjenne at vår kunnskap opp til nå om tvangsevakueringen er fragmentarisk. Jeg reagerte på Markussens påstand om at tvangsevakueringen ikke er underkommunisert, blant annet med henvisning til min bok. Jeg kan ikke se at han i oppgaven reflekterer inn kunnskapsmangelen.

Han reflekterer heller ikke inn, slik mange norske historikere nå gjør, at grunnlaget for den norske krigshistorien ble lagt ved at det var de som kjempet i krigen som i Hjemmefronten og Milorg var de første som skrev om krigen som Milorg-leder Jens Christian Hauge. Hva slags føringer la det for historieskrivingen i de første tiårene etter krigen?

Tvangsevakueringen, huleboertiden og brenningen var den største enkeltkatastrofen som rammet Norge i de fem krigsårene. Den ble innledet med politiminister Jonas Lies kyniske henrettelse av Ragnvald Wærnes og avsluttet med de bestialske drapene på seks fiskere på Hopseidet og voldtekt av enken til den ene av de drepte. Skal jeg summere tvangsevakueringen opp med ett eneste ord på grunnlag av det vi vet til nå, blir ordet: Brutalitet. Hvordan den artet seg vet vi mye om, men ikke nok. Det vi først og fremst trenger er kunnskap. Derfor er altfor tidlig med bombastiske konklusjoner a la Markussen at vi som skriver gjør det i bitter indignasjon. Det jeg er opptatt av er å bidra til å ta eierskap til vår felles historie.

Kommentarer til denne saken