Noen ganger bør vi stoppe opp og tenke prinsipielt. Man kunne tro at forskere hadde denne evnen, men det er åpenbart feil.

Det prinsipielle spørsmålet her er at en stormakt har gått til et hensynsløst angrep på et naboland, noe som for oss framstår som fullstendig uberettiget.

Nyhetene tyder på at Ukraina fører en overlevelseskrig. Skal vi støtte denne, må heller ikke vi nøle eller finne argumenter for «på den ene siden, og på den andre siden». Hvor langt unna må en krig være for at vi skal være tilpasningsdyktige i hvor sterkt vi tar avstand fra denne?

Vi har åpenbart levd relativt avslappet i åtte år med Russlands angrep i Donbass-området. Ville vi ha brukt den samme tilpasningen og rasjonaliseringen om Russland hadde angrepet et av våre naboland, som for eksempel Finland? (For de glemske: det gjorde de for bare litt over åtti år siden.) Eller om et slikt angrep kom mot et nabofylke?

Det kunne sikkert reises gode argumenter for fortsatt samarbeid i Arktis og både «Folk til folk»-samarbeid og «forsker til forsker»-samarbeid om man lukker øynene tilstrekkelig hardt også i et slikt tilfelle. Men, ærlig talt, hvor tilpasningsdyktige kan vi være? Alternativet er at vi protesterer på ALLE måter, og på ALLE arenaer.

Historien er full av eksempler på unnfallenhet overfor slike overgrep, lite ærefullt er vel Chamberlains uttalelse om «Peace in our time», om forholdet til en annen diktator som satte Europa, og verden, i brann. Og vi må ikke lure oss selv, det er liten grunn til å tro at Putin bare er interessert i Ukraina.

Det er et moralsk forfall når vi rasjonaliserer oss vekk fra prinsippene: i de fleste tilfeller vet vi hva som er rett og galt, vi kan ikke se på «prislappen» først.

Takk igjen, Einar Sørensen, for at du skar igjennom tåkepratet og presiserte hva som er de sentrale spørsmålene, og måtte vi alle skamme oss når vi rasjonaliserer oss vekk fra disse.