Hensynet til naturmangfold og omgivelsene bør komme først, ikke tilrettelegging for mer turisme og et mer «komfortabelt» friluftsliv for oss mennesker.

Vi må tenke nytt rundt rammene for friluftsliv og naturbasert turisme. I dag er det et overdrevent fokus på hva vi mennesker vil ha for å få en god turopplevelse, i motsetning til å ta vare på selve naturgrunnlaget som vi baserer aktivitetene på. Andre land har allerede tatt i bruk turistavgift for å finansiere tiltak for bevaring av natur. I New Zealand går hele 50 prosent av inntektene fra turistavgiften til bevaring av natur. Deretter blir 40-45 prosent av turistavgiften brukt til infrastruktur for friluftsliv og naturbasert turisme. De siste 5-10 prosentene går til å støtte prosjekter for utvikling av bærekraftig reiseliv, og kompetanseøkning hos de som jobber med naturbasert turisme. Vi bør ta i bruk en lignende modell i Tromsø.

Det betyr at steder med høyt besøkstrykk ikke bør tilpasses med økt tilrettelegging. Vi bør heller spre ferdselen til ulike områder, og gjennomføre kampanjer for å styrke gode holdninger og normer til skånsom ferdsel i naturen. Poenget er å stoppe videre slitasje og dempe presset på de mest besøkte stedene. Deler av turistavgiften bør gå til fagfolk, som økologer og naturforvaltere, for å utrede hvilke tiltak som er mest hensiktsmessig for naturmangfoldet for det spesifikke stedet.

Noen stier på de mest besøkte og utsatte turene bør få hvile. For eksempel blir stien opp til Buren som et gjørmehav hver sommer. En mulighet er å stenge ferdselen på våren, slik at underlaget får bli tørt og stabilisere seg. En annen mulighet kan være å legge om ruten på spesifikke punkt av stien. Dette må både lokale turgåere og turister respektere for at det skal fungere. Destinasjonsselskaper, kommuner og friluftsråd bør i større grad vurdere hvilke turer de anbefaler og fremhever, med tanke på bærekraft.

For å gjøre dette lettere burde det ansettes en naturveileder som kan være ute i naturområdene og rettlede turgåere. En slik besøksvert vil formidle gode normer for ferdsel til lokalbefolkning og turister på en positiv måte. I tillegg vil en denne tilstedeværelsen kunne påvirke folk sin atferd til trygg ferdsel i naturen. Dette er viktig med tanke på skredproblematikken og sikkerheten til folk i alle årstider.


Et av prosjektene som har fått midler til bevaring av naturmangfold i New Zealand er å fjerne fremmede arter for å beskytte utrydningstruede fugler. En lignende ide for Troms er å gi midler til rydding av kråkeboller som spiser opp tareskogen for å bedre levevilkårene for kysttorsken og de andre artene som bor der. En ny rapport fra Havforskningsinstituttet viser at turistfiskere drar opp like mye fisk som fastboende, og kysttorsk er en stor del av fangsten. Dermed er det selvsagt at turistene burde betale for å ivareta naturressursene som de benytter seg av. Et annet eksempel er fra Vancouver Island i Canada der turistavgift blant annet går til bevaring av villaks, og videreføring av tradisjonell naturkunnskap hos urbefolkning.

Forslagene nevnt i dette innlegget om turistavgift kan selvfølgelig ikke erstatte eksisterende naturforvaltning og rammer for naturbasert turisme, men er tenkt som supplement til tradisjonell forvaltning. Framover må vi tenke på hvordan vi kan bedre levevilkårene til våre med-skapninger og deres omgivelser. Friluftslivet og det naturbaserte reiselivet er avhengig av at natur- og kulturverdiene i Troms blir bevart på best mulig måte, og her er turistavgiften er et sentralt verktøy.

Les mer:

Eksempler fra bærekraftige prosjekter New Zealand som har blitt finansiert av turistskatt: Projects funded by the IVL | Ministry of Business, Innovation & Employment (mbie.govt.nz)

Nye anslag: Fritidsfiskere lander 2160 tonn torsk i Troms og 73 tonn i Hordaland per år

https://hi.no/hi/nyheter/2023/mars/nye-anslag-fritidsfiskere-lander-2160-tonn-torsk-i-troms-og-73-tonn-i-hordaland-per-ar