Et iøynefallende trekk ved krisen i Ukraina er hvordan norske politikere fra ulike partier pisker opp en nasjonal konkurranse i retorikk, ikke minst om hvem som vil sende mest våpen og utstyr.

Dessverre har det delvis fått et umodent og uansvarlig preg hvor det handler om å overgå eller overby hverandre. Mesteparten av denne poseringen kunne vi ha vært spart for, for uavhengig av politisk ståsted er alle like sjokkerte over angrepet på demokratiet i Ukraina.

Sannsynlig er dette en konsekvens av hvordan de sosiale mediene former det politiske ordskiftet. Og hvordan en økende mengde rådgivere i partiene virker å ha blitt sysselsatt med å klekke ut kortsiktig gevinst på Twitter og Facebook.

Da handler det om å være først, gå lengst, få mest delinger og oppmerksomhet. I et Facebook-innlegg søndag er det skuffende hvordan også Høyres leder Erna Solberg faller for fristelsen til å gå ut med kritikk mot Regjeringen. Det ser ut til at hun forsøker å så tvil om saker det åpenbart er bred enighet om.

Det er en bekymringsfull kortsiktighet over markeringsbehovet. Realiteten er at statsminister Støre og regjeringen så langt har håndtert krisen godt og klokt. Det er heller ingen tvil om at Støres internasjonale erfaring og kontaktnett i denne situasjonen er en fordel for Norge.

De som roper høyest om at Norge skal sende våpen til Ukraina, burde ha tillit til at statsministeren gjør grundige avveininger. Verdens største arsenal med atomvåpen befinner seg noen få mil fra norsk territorium. Norge er i en særstilling ved at vi deler grense med Russland. Det er i seg selv en grunn for Norge til å vise aktsomhet.

Dette er en tid som kaller på samling og fellesskap. Opposisjonen bør puste med magen, i erkjennelse av at Støres regjering på våre vegne må håndtere den største krisen i Europa siden 2. verdenskrig. La dem få gjøre jobben sin uten unødvendig støy. Opposisjonen på Stortinget burde i stedet legge mer vekt på tålmodighet og raushet.

I Norge har vi tradisjon for å ha tillit til at regjeringen fatter beslutninger til vårt felles beste når det oppstår en internasjonal krise. I de dagene vi har foran oss skjer det på grunnlag av vurderinger sammen med våre allierte i utlandet og det norske Forsvaret. Det er betryggende og burde dempe behovet for å slå politisk mynt på en farlig situasjon.