T for Trygghet

Fødsel er skummelt og fantastisk på en gang. Bare spør en nybakt pappa. Eller når en fersk jordmor skal ha ansvar for en fødsel for første gang. Eller når en fersk fødselslege har sin første bakvakt. Skummelt fordi umistelige verdier står på spill. Fantastisk fordi det – heldigvis – som regel går bra med både mor og barn – også når pulsen stiger hos både jordmor og legen (pappas puls er nok alltid høy).

Vi som jobber innen fødselsomsorgen har sterkt fokus på at den fødende skal føle seg trygg. For vi vet at å skulle føde for mange oppleves som skummelt. Selvsagt for de som er førstegangsfødende, men kanskje i enda større grad for kvinner som har en negativ fødselsopplevelse i bagasjen. Mang en gang har jeg sittet og hørt på fødselshistorier der fødselen teknisk og medisinsk sett gikk helt fint – men der kvinnen følte seg utrygg. Å føle på utrygghet når du skal føde ditt barn, når du har sterke smerter og ikke har kontroll over egen kropp, når du vet at det er helt utenkelig at noe skal gå galt, men kanskje opplever at fødselen ikke går som den burde – det vil kunne sette livsvarige og enormt sterke spor. Så sterke spor at vi i helsevesenet bruker betydelige ressurser etter fødselen, underveis i neste svangerskap og gjennom en ny fødsel eller keisersnitt der mor har fødselsangst.

Vi vet stadig mer om betydningen av god psykisk helse i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid. Kunnskapen peker dessverre i retning mot økende belastning, uten at helsetilbudet nødvendigvis styrkes tilsvarende. Inntrykket er vel heller at nedbygging av helsetilbudet bidrar til redusert psykiske helse hos gravide og barselkvinner. Å bruke nok ressurser på en god og trygg fødselsopplevelse for førstegangsfødende er derfor et viktig forebyggende tiltak, både helsemessig og samfunnsøkonomisk.

Men fødselen skal ikke bare oppleves som trygg for mor. Det skal faktisk være trygt for både mor og barn. Det er heldigvis trygt å føde i Norge. Ikke alle land kan si det samme. Men det blir ikke trygt av seg selv. I Norge har vi et desentralisert fødetilbud, der høyrisiko-fødende selekteres (velges ut) til større fødeinstitusjoner og lavrisiko-fødende har mulighet til å føde på fødestue eller fødeavdeling.

I Troms og Finnmark har vi fødestuer i Alta, på Storslett og på Finnsnes. For at det skal være trygt med fødsler på fødestuer – både for den som skal føde, men også for jordmor som skal ivareta fødselen – er god seleksjon viktig. For å selektere riktig kreves god kompetanse i faget. I tillegg må vi ha god tilgang til rask og trygg transport til en større fødeavdeling dersom det likevel oppstår komplikasjoner under en fødsel på ei fødestue. Når jordmoren på fødestua på Finnsnes varsler meg som vakthavende fødselslege på UNN til rett tid, når AMK sørger for rask helikoptertransport til fødeavdelinga i Tromsø, når vaktteamet av jordmødre og leger på fødeavdelinga i Tromsø står klare og håndterer sitasjonen på en god måte – så går en slik situasjon vanligvis helt fint. Da er vår største bekymring hvordan det går med pappaen som kommer kjørende i egen bil på glatta til Tromsø for å rekke fødselen.

T for tid

Tid som moment er sentralt i svangerskap og fødsel. Når er den beste tida for å få barn? Ungdommen i dag uttrykker usikkerhet hvorvidt de i det hele tatt skal kunne ha tid til barn. Tidsånden, der stadig flere kvinner får barn etter fylte 40 år, er ikke nødvendigvis heldig, betraktet med medisinske briller. Tid for svangerskapsavbrudd – ingenting skaper mer høyrøstet politisk debatt. Tid for igangsetting av fødsel etter termin er en evigvarende fagdiskusjon. Viktig å ta seg god tid, sier vi. Men i spesialisthelsetjenesten har vi stort sett bare dårlig tid. God tid har en viktig medisinsk verdi i møtet med pasienter, og kanskje er tid spesielt viktig i svangerskaps- og fødselsomsorgen. Gravide som ikke snakker norsk eller engelsk og i tillegg mangler grunnleggende kunnskap om svangerskap og fødsel, trenger at vi tar oss god tid og bruker tolk, spesielt når det dreier seg om ett høyrisiko-svangerskap, noe som ikke er uvanlig. Å informere en kvinne at ultralyden kan gi mistanke om kromosomfeil hos fosteret via telefontolk, når hverken tolken eller kvinnen har hørt om kromosomer, ja da trengs både tid og kreativ pedagogikk. Men tid til å snakke godt med pasientene er dessverre en knapphetsressurs i spesialisthelsetjenesten.

Da jeg startet som fersk fødselslege for over 20 år siden, hadde vi god tid til å diskutere alle gårdagens fødsler og gikk grundig gjennom fødselsforløp sammen med 3-4 erfarne overleger og alle jordmødrene på vakt. Jeg lærte utrolig mye av disse gjennomgangene og diskusjonene som fulgte. Slik tid finnes overhodet ikke lengre. En viktig læringsarena er tatt vekk – fordi vi må spare tid.

Barselopprøret pågår for fullt. Tid som knapphetsressurs eksemplifiseres særdeles godt i en barselavdeling. I fjor sommer var det usedvanlig hektisk ved fødeavdelingen på UNN i Tromsø. Da måtte det prioriteres, og da måtte det bli slik at bemanningen ved fødeavdelingen måtte sikres på bekostning av barsel. De ferskeste jordmødrene og ufaglærte fikk ansvar for barselkvinnene. Det gikk bra, i den forstand at ingen liv gikk tapt. Men oppfølgingen av både barselkvinnene og deres nyfødte ble dårligere.

Konsekvensene av dette er ikke så lett å måle, og derfor er det heller ikke så lett å argumentere for at barselomsorgen trenger mer ressurser. For hvordan måle at mor slet mer enn hun hadde trengt med ammingen i kroner og ører? Hvordan måle at de nybakte foreldrene reiste hjem med klump i magen fordi de hadde trengt mer støtte og kanskje en ekstra dag eller to med hjelp fra jordmor eller barnepleier før de reiste hjem og ble overlatt med sitt nyfødte barn? Det kan godt hende at mye av dette er mulig å måle også, men det gjøres kun i liten grad. Som fagfolk er slike sammenhenger lett å få øye på. Men faglige skjønnsmessige vurderinger står ikke like sterkt som de målingsbaserte. Jeg hadde nylig en god og tankevekkende samtale med en kvinne som fødte sitt første barn hos oss midt i fjorsommerens mest hektiske periode. Vi hadde ikke nok tid til å snakke med henne før vi satte i gang fødselen. De medisinsk-faglige grunnene til igangsetting var gode, javisst, men mors ønske om litt mer tid til informasjon og til å forberede seg mentalt ble ikke tatt hensyn til. Det kan kanskje høres ut som en mindre alvorlig ting, men i praksis har dette medført stor psykisk belastning. Kanskje er konsekvensen at denne mammaen ikke våger å få flere barn.

Støpeformen som dagens spesialisthelsetjeneste jobber i handler mye om effektivisering og pengemangel, med kortere tidsbruk som fast refreng. Dagens New Public Management-tenkning som ligger bak Foretaksmodellen ser ikke på god tid som en verdi og ressurs i seg selv. Minst mulig tid er det uskrevne målet. Men kortest mulig tid gir ikke best mulig fødsels- og barselomsorg. Fordi lite tid er dårlig tid, som er nettopp det; dårlig.

T for takster

Dagens system med innsatsstyrte fødeavdelinger er i bunn og grunn en absurditet, fordi en normal fødsel, der både mor og barn har det bra, gir minst inntekt. Jo flere komplikasjoner, jo flere takstkoder og penger tjener avdelingen. Men gir det bedre fødselsomsorg? Heldigvis er det ingen av oss som jobber med pasienter i en fødeavdeling som har dette som drivkraft eller styring. Men det er et stort problem at de som styrer ressurstilgangene bruker dette meningsløse kodeverket når pengene skal fordeles. Det kreves store ressurser for at en fødsel, der det foreligger ekstra risikofaktorer hos mor og/eller barn, skal gå bra. Innsatsen som ligger bak her i form av kompetanse, vurderinger og tiltak før og under fødsel er kanskje ikke så synlige når alt går bra. Uheldige hendelser, derimot, kommer gjerne som forsideoppslag i avisa.

T for Trange kår

Kvaliteten på norsk fødselsomsorg er under press. Jordmormangelen er prekær. God kvalitet ved ei fødeavdeling krever i tillegg både nok, og gode nok, fødselsleger. Faget er sterkt kvinnedominert; pasientene er alle kvinner, jordmødrene er, kun med få hederlige unntak, kun kvinner. Og på legesiden er vi også på god veg mot en sterk kvinnedominans. Flere mannlige jordmødre og gynekologer tror jeg hadde vært et positivt bidrag.

Det skal satses på kvinnehelse, hører vi. Ja, gjerne det! Satsing på kvinnehelse må være mer enn symbolpolitikk, knapper og glansbilder. Vi som jobber i feltet må få ressurser i form av både tid og penger til å gjøre denne jobben. Det er ikke nok med festtaler. Mer av slike uten støtte i faktisk handling gjør situasjonen bare verre.

I praksis erfarer vi bokstavelig talt trange kår, både vi som jobber innen kvinnehelse, men ikke minst gjelder dette våre pasienter. Gravide med store, flotte, friske svangerskapsmager sitter på det trange vindusløse venterommet tett i tett med kvinner som venter på avklaring hvorvidt fosteret de bærer kanskje ikke er levedyktig. Gravide som opplever spontanabort får ingen oppfølging i etterkant. Kvinner med kroniske underlivsproblemer blir gjerne kasteball i helsevesenet i årevis, fordi det mangler både kunnskap og nok folk med høy kompetanse.

T for Takknemlighet

Vi som jobber i fødselsomsorgen – både leger og jordmødre – synes nok vi har den beste jobben av alle i helsevesenet – tross alt. Og grunnen til dette er takknemligheten vi blir møtt med fra mødre og fedre som får sitt barn med hjem i god behold.