Konfrontasjonen mellom øst og vest er nå så sterk at historiske erfaringer fra den kalde krigen er blitt direkte relevante igjen. Verden har endret seg mye med siden da, men Putins trusler om bruk av atomvåpen og et brutalt overfall på en nabostat, gir assosiasjoner til de verste periodene i forholdet mellom Nato og Warszawapakten.

Da Norge etter andre verdenskrig forlot nøytraliteten, var det nettopp for aldri å havne i en situasjon som den Ukraina er i nå: Ingen vestlige land kan, eller vil, hjelpe med militære styrker. "Det er faren for at Sovjetsamveldet kan overfalle oss uten at det blir krig, som i dag er det alvorligste risikomoment for oss", mente for eksempel forsvarsminister Jens Chr. Hauge i 1948. Han fryktet at Josef Stalin kunne presse Norge uten at de vestlige reaksjonene ville bli annet enn fordømmelse og skarpe diplomatiske noter, slik tilfellet hadde vært da demokratiet i Tsjekkoslovakia ble valset ned samme året.

Svaret ble norsk Nato-medlemskap. Drøyt 70 år senere er det ikke rart at Finland og Sverige har fått fart på debatten om behovet for medlemskap i en forsvarsallianse. Og her hjemme sliter venstresida med sin tradisjonelle Nato-motstand. Å få forståelse for at Norge vil stå tryggere utenfor Nato enn som medlem, må være like lett som å selge piggdekk i Sahara.

Den uforsonlige retorikken internasjonalt gir også ubehagelige assosiasjoner til skrekkåret 1983. Da holdt det på å gå helt galt, blant annet fordi konfrontasjonen og den psykologiske krigføringen var meget sterk. Krisa i 1983 blir regnet som minst like farlig som Cuba-krisa i 1962, men er langt mindre kjent.

Da som nå, satt det en tidligere KGB-mann på toppen i Kreml. Den 68 år gamle Jurij Andropov kom fra stillingen som KGB-sjef da han tok over som generalsekretær i kommunistpartiet. Når et land styres av folk fra de hemmelige tjenestene, blir resonnementene ofte mer konspiratoriske enn godt er. KGB-folk er opplært til å tenke det verste, ikke det beste, om fiendens hensikter.

I Putins propaganda nå heter det at Nato holder på med å sirkle inn Russland. Kanskje tror han det selv også. Jurij Andropov hadde i 1983 en enda verre antakelse om USA og Natos hensikter. Han var overbevist om at USA hadde bestemt seg for å utslette Sovjetunionen med atomvåpen. Det var bare et spørsmål om tid før angrepet kom.

Denne livsfarlige forestillingen hos Andropov ble forsterket av hard retorikk fra daværende president Ronald Reagan. I en tale i Florida i mars 1983 omtalte han de kommunistiske statene som "ondskapens imperium". USA hadde også intensivert den psykologiske krigføringen. Amerikanske marinefartøyer seilte under radiotaushet og dukket overraskende opp foran sovjetiske avdelinger som burde ha oppdaget dem for lengst.

Ingen på vestlig side var klar over hvor paranoid mannen i Kreml var. Den som varslet, var den russiske KGB-agenten Oleg Gordievskij i London. Han var blitt rekruttert av den britiske etterretningstjenesten og fungerte som dobbeltagent. Fra Moskva fikk han stadig mer desperate oppgaver, forteller han i sin bok "KGB sett fra innsiden". Han skulle rapportere om alt som tydet på at et atomangrep på Sovjetunionen var under planlegging: Sto det uvanlig mange biler parkert utenfor forsvarsdepartementets bygninger? Var antallet blodgivere økt?

I november 1983 skulle en stor Nato-øvelse, kalt Able Archer, starte. I løpet av ti døgn skulle flere hundre tusen soldater, politikere og embetsmenn på alle nivåer i kommandokjeden trene på å gå over til alarm- og krigstilstand. Dette skulle skje gjennom å simulere en stadig høyere beredskap.

I siste øyeblikk oppdaget altså vestlig etterretningstjenesten hvor langt krigsfrykten var kommet i Kreml. Øvelsen ble i all hast trappet ned og sovjetlederne forsøkt beroliget. Hadde ikke dette skjedd, kunne Andropov ha trodd at angrepet var under full utvikling. Forskjellen på opptakten til et virkelig angrep og en øvelse i stor stil, er liten og kan overses av en nervøs motstander.

Spionen som varslet om den overhengende faren, Oleg Gordievskij, ble senere tilbakekalt til Moskva. Han ble smuglet ut av Russland til Finland i bagasjerommet på en Ford Cortina fra den britiske ambassaden. Først etter å ha passert den norske grensen ved Kilpisjärvi, turte de britiske agentene å la ham komme ut. Han ble kjørt til Tromsø og tatt med til "en nydelig sjømatrestaurant", som han skriver, men klarte ikke å få ned maten. Påkjenningen hadde vært for stor.

Dagens KGB-mann i Kreml bomber boligblokker og skyter på sivile som flykter ut av brennende byer. En hel verden lurer på om Putin fortsatt opptrer rasjonelt, eller om han har en eller annen diagnose. Det er ikke lett å avgjøre hva som er verst. Begge deler er sjokkerende og skremmende.