Gå til sidens hovedinnhold

Trumpisme på norsk

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Trumpismen er ikke som andre ideologier, med klare samfunnsmål og definerte politiske virkemidler. Nasjonalisme, motstand mot internasjonalt samarbeid, faktaresistens, vitenskaps- og virkelighetsfornektelse synes å være de viktigste elementene. Sannheten er hva som behager deg. Dersom fakta ikke passer med «din virkelighet» kan du som trumpist gjerne slå i bordet med «alternative fakta,» slik Donald Trumps tidligere pressesekretær, Kellyanne Conway, har oppnådd herostratisk berømmelse for.

Vi som jobber med informasjons- og opplysningsarbeid om Europa og europeisk politikk er kanskje dem som mest systematisk møter trumpistiske forestillinger her i Norge. I Norge hersker flere ulike parallelle virkelighetsoppfatninger rundt EU og europeisk politikk som er helt enestående for Norge, og som helt klart er i strid med den faktiske virkeligheten.

I Europabevegelsen må vi på daglig basis utestenge folk på sosiale medier. Det er helt dagligdags at vi blir omtalt som landssvikere. Et synspunkt som innebærer å stemple nærmere 80 prosent av alle europeere er landssvikere. Vi møter folk som fremmer bastante påstander om at EU-samarbeidet handler om å fullføre Hitlers, Napoleons eller Stalins prosjekter. Dette er riktignok de mest hysteriske stemmene, men det er forholdsvis mange av dem. Ved en kikk i kommentarfeltene på Facebook hos organisasjonen Nei til EU, skal en heller ikke lete lenge før en finner eksempler på virkelighetsoppfatninger langt på siden av den faktiske virkeligheten, uten at organisasjonen synes interessert i å gjøre noe som helst med det.

Den kanskje mest utbredte vrangforestillingen er at medlemslandene i EU, herunder våre naboland Sverige, Finland og Danmark, ikke er selvstendige stater. En skulle tro at Storbritannia nettopp ettertrykkelig har bevist det motsatte, og at medlemslandene når som helst kan velge å melde seg ut. Det er selvfølgelig bare suverene stater som egenhendig kan ta slike beslutninger. Dette burde alene være tilstrekkelig uttrykk for at medlemslandene er suverene stater. Det fremgår selvfølgelig også av EUs traktater. Faktum er selvfølgelig at EU ikke er en føderasjon, men en konføderasjonder medlemsstatene er suverene stater. Det er medlemslandene som styrer EU. Ikke omvendt. Likevel er det såpass utbredt i Norge å insistere på en annen virkelighetsoppfatning at en må kunne slå fast at Norge, i alle fall på dette området, er rammet av utstrakt trumpisme.

«EU har forsøkt å gjøre det vanskelig for Storbritannia å melde seg ut,» synes å være en utbredt oppfatning. Nei, EU har ikke gjort noe som helst for å hindre Storbritannia å melde seg ut, og hadde heller ingen mulighet for det. Om ikke Storbritannia hadde vært så opptatt av å forhandle om å beholde mange av medlemsfordelene, ville utmeldelsen vært nokså raskt effektuert.

En annen utbredt norsk forestilling i strid i med virkeligheten er at brexit har ledet til at flere land står for tur til å melde seg ut, og at EU er i ferd med å gå i oppløsning. Faktum er at oppslutningen om EU-medlemskapet i de gjenværende medlemslandene er på sitt høyeste på 40 år. Flere nye land står i kø for å bli medlem, og Nord-Makedonia og Albania har allerede startet forhandlinger. Det er derimot ting som tyder på at Storbritannia og Nord-Irland knaker i sammenføyningene som følge av brexit. Skottland ønsker å bli en selvstendig stat og medlem i EU. Nord-Irland er for alle praktiske formål etterlatt i EU gjennom brexitavtalen og en irsk gjenforening har derfor fått fornyet aktualitet. Gibraltar tar også skritt vekk fra London i retning EU, og blir nå medlem av Schengen. Briter vil måtte søke visum til det britiske territoriet Gibraltar, mens tromsøværinger og europeere for øvrig slipper.

«EU eksisterer for at Tyskland skal dominere Europa,» er en annen gjenganger i det alternative univers hvor mange hardbarkede eurofobe nordmenn befinner seg. I virkelighetens verden er Tyskland det medlemslandet som etter folketall er klart mest og betydelig underrepresentert i alle EUs organer, mens lille Malta er ekstremt overrepresentert.

At et EU-medlemskap vil innebære avfolking av distriktsnorge, nedlegging av distriktsarbeidsplasser og avvikling av landbruket er annen underliggende og seiglivet trumpistisk påstand. Sannheten er at det som var en stor norsk fiskeforedlingsindustri i distriktene, har forsvunnet nettopp fordi vi ikke er medlem av EU og dette heller ikke er omfattet av EØS-avtalen. Norske fiskefangster blir derfor levert rett til EU-land for foredling og skaper tusenvis av arbeidsplasser der. I likhet med Norge er Østerrike et høykostland med mange små bruk og landbruk i fjellandskap. Østerrike har vært medlem i EU i 26 år uten å miste dette, og har fortsatt et høyst levende og omfattende småskalalandbruk.

Både til høyre og venstre for folkeskikken finnes det mindre grupper som forfekter nokså alternative virkelighetsoppfatninger. Det er ikke noe spesielt for Norge. Sånn er det i resten av Europa også. Det som derimot er et helt særnorsk fenomen – er Senterpartiet. Ikke noe annet europeisk land har et agrarnasjonalistisk parti som insisterer på at de er et sentrumsparti. Senterpartiet er det eneste norske partiet som ikke ville hatt noen sjanse til å finne likesinnede partifeller i Europaparlamentet. I alle fall ingen som de ville ønsket å vedkjenne seg noe slektskap med. Det kan neppe være tvil om at Senterpartiet er hovedkilde til de mange særnorske og trumpistiske virkelighetsoppfatningene om det europeiske samarbeidet.

Norge er ikke USA og det er neppe noen akutt fare for storming av Stortinget. Men trumpismen startet ikke med Donald Trump. Han har bare rendyrket fenomenet og gitt navn til det. Det startet for mange år siden ved at det republikanske partiet så seg tjent med å holde seg inne med folk som har ytterliggående holdninger og derfor har avstått fra å korrigere deres falske virkelighetsoppfatninger.

Kommentarer til denne saken