Posisjoner skal nå fordeles når Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal danne regjering sammen.

Særlig Senterpartiet står nå overfor et viktig valg. Trygve Slagsvold Vedum kan velge å konsolidere seg selv som et troverdig og bredt distriktsparti for hele Norge, eller å befeste sin historiske posisjon som et interesseparti for landbruk og skogbruk i Sør-Norge og Trøndelag.

Det handler ikke bare om politikk, men også om posisjoner. Hvis man skal dømme etter spekulasjonene i pressen rundt hvem Senterpartiets statsråder blir, kretser nye og gamle senterpartister i Sør-Norge og Trøndelag nå som den berømte flua rundt hestelorten.

Det som mangler, er for det meste nordnorske navn i disse kabalene.

Sp står ved et veiskille som handler om partiets troverdighet etter all tiden partileder Vedum de siste årene har lagt ned for å kapre velgere i nord og etablere nye partilag overalt der han dukket opp med kaffekoppen.

Spørsmålet er om det har vært et spill for galleriet, eller om lovnadene om å løfte Nord-Norge bygger på realiteter. Hvis det siste er tilfelle, må Senterpartiets bemanning i Støre-regjeringen reflektere oppslutningen i landsdelen. Der har Senterpartiet gått fra å være et miniparti, til å bli en stor maktfaktor.

Det er et faktum at de nordnorske stemmene til Senterpartiet ikke bare prosentvis, men også nominelt, nå utgjør en større kraft enn mange andre steder i landet, også for eksempel i Rogaland og Hordaland.

Nord-Norge har omtrent det samme befolkningsgrunnlaget, som i Rogaland og Hordaland. Forskjellen er bare at Senterpartiet ved valget ble over dobbelt så store i Nord-Norge – med 20 prosent oppslutning – enn i de to vestnorske fylkene. Dette bare som et eksempel og en saksopplysning til de som nå ønsker å forbigå nordlendingene fordi de befinner seg langt unna hotellet i Hurdal.

Mange av de store sakene knyttet til distriktsopprøret har hatt utspring i Nord-Norge. Konklusjonen er som følger: Hvis Senterpartiet nå har tenkt å ta velgerne i nord for gitt, vil det ikke gå partiet godt.

Senterpartiet kommer derfor ikke utenom en nordnorsk statsråd i sin egen portefølje, selv om de gamle instinktene i sentrale deler av partiet skulle peke i en annen retning. Skule det skje at Senterpartiet velger bort en ministerpost fra Nord-Norge, vil det være et svik mot velgerne i landsdelen som har sluttet opp om dem og trodd på dem.