Gå til sidens hovedinnhold

Tromsø som geopolitisk brikke

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Statens ‘folkemøte’, om hvorvidt amerikanske atomubåter burde få bruke Grøtsund i Tromsø som bunkringskai, var en oppvisning i tåkeprat og divergering - samt en så kreativ og utstrakt bruk av ordet “beroligende” at språkrådet burde vært involvert for å justere betydningen i henhold til ny bruk.

Det ble svart grundig på enkle spørsmål rundt evakueringsprosedyrer og jod-tabletter, sykkel og gangsti, fjæreturer og forsikringsansvar. Videre kom svært haltende svar angående viktige anliggende rundt privat vannforsyning og rømningsveier for lokalbefolkningen. Men de mer gjennomgripende spørsmålene, som ble stilt både av et oppegående og kritisk publikum og som tikket inn på chatten i høyt tempo, ble verken besvart eller gjengitt i sin helhet.

Et slikt spørsmål var: Hva er den geopolitiske betydningen for Tromsø dersom det tilrettelegges for å huse amerikanske atomubåter - uten krav om å kontrollere at de ikke bærer med seg atomstridshoder? Et annet dreide seg om hva som vil skje med Norges, og spesielt Nord-Norges, relasjon til Russland når vi lar amerikanske fartøyer legge til havn hos oss. En usminket formulering oppsummerte det greit som: Blir Tromsø nå et dedikert atombombemål ved neste konflikt?

Maktbalanse

For USA betyr tilretteleggingen at de kan ha ubåtene liggende lengre i arktiske områder, i tråd med NATOs strategi fra 2019 om å øke den militære tilstedeværelsen i Arktis. I tillegg betyr det at strategiske mål i Russland kan nås på kortere tid med mulige atomvåpen. På mandagens folkemøte, ble det påstått av forsvarsministeren at Russland var svært positive til dette, og at kommunikasjonen var svært god. Her er én uttalelse fra Russlands utenriksdepartement, fra da planen ble godkjent i 2019:

  • Contrary to the historical traditions of neighborly relations and cooperation in the Arctic, Oslo continues to escalate tension and increase the risk of military action. This will not be left without a response.


Hvordan dette kan oppfattes som at Russland ønsker amerikanske atomubåter velkommen til Tromsø, er like uforståelig som forsvarsministerens tro på at verdens mest avskrekkende krigsmaskin har en “beroligende” effekt på anspente forhold mellom supermakter. Denne beroligelses-strategien ble grundig utprøvd under den kalde krigen, og burde ikke være nødvendig å prøve igjen. Er dette politiske og historiske anliggende utenfor forsvarsministerens kunnskapshorisont?

Dersom situasjonen sees i sammenheng med andre tiltak fra de siste årene, så oppstår et foruroligende bilde. I 2018 annonserte USA tilstedeværelsen av den toppmoderne ubåten ‘Seawolf’ i nordlige områder, og bilder ble publisert fra da den kom til overflaten utenfor Tromsø, for skifte av personell. Det er uvanlig å skape publisitet rundt slike militære anliggende, og ble tolket av internasjonale medier som en beskjed til Russland:

This very rare public appearance in Scandinavia would seem to be intended, at least in part, to send a message to the Russian government about American underwater capabilities in the region.

Samme år var også det atomdrevne hangarskipet USS Harry S. Truman i nordlige strøk, uten at Russland var informert. Dette var første gang siden den kalde krigen at et amerikansk hangarskip var nord for Polarsirkelen.

På folkemøtet refererte forsvarsministeren stadig til Norge og Russlands gode forhold og kommunikasjon, blant annet om samarbeid rundt atomnedrustning. Apropos det! Norges oppbygde identitet som “fredsnasjon” er forøvrig i ferd med å forvitre: Vi er ikke blant de 122 landene i FNs samarbeid om en global atomnedrustningsavtale, og nå ser det heller ikke ut til at vi skal være med på avtalen om å forby angrepskrig. Dette er et uheldig bakteppe for å åpne atomubåtavdeling for USA.

I følge baseerklæringen av 5. Mars 1949 skal vi ikke tillate at det «åpnes» baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium, så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Det ble videre spesifisert av Gerhardsen at:

  • “vurderingen av om det foreligger trussel om angrep mot vårt land ikke i noe tilfelle vil bygge på løse og provokatoriske rykter. Bare kjensgjerninger skal danne grunnlaget for avgjørelsen”.
  • «Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.» Einar Gerhardsen svar til Russland, 1. februar 1949]

Det påstås at ordlyden i avtalene mellom Norge og USA gjør at vi teknisk sett ikke har latt dem «åpne» baser, når de bare bruker våre som om det var deres egne. Men den nær ubegrensede bruksretten medfører likevel en endret sikkerhetssituasjon, som Russland må forholde seg til.

Men dette er da vel ikke så alvorlig?

Det finnes historiske eksempler på hvordan Vesten har håndtert lignende situasjoner. For eksempel så ble Cuba-krisen et faktum ved at USA reagerte da Russland iverksatte en lignende opprusting.

Forsvarsministeren argumenterte med trygghet: Vi blir tryggere i Tromsø og Norge ved å huse ubåter med kapasitet til å bære atomstridshoder. Årsaken? Fordi vi er “nabo med en atommakt”. Det implisitte argumentet blir da at USA vil forsvare oss dersom Russland skulle angripe. Men dette er ikke en betryggende eller fredsbevarende holdning å formidle. Det impliserer frykt. En som ikke er fundamentert i annet enn… provokatoriske rykter?

Antagelsen om at Russland plutselig skulle angripe Norge er i alle fall ikke en «kjensgjerning». Den kommer med en ubehagelig eim av gammel propaganda: Onde Russland vil ta over verden. Derfor bør Norge føle seg truet? Det kanskje eneste scenarioet som kan utløse en slik situasjon måtte være ved et tilstrekkelig antall provokasjoner fra norsk-amerikansk side. Kanskje i kombinasjon med å tippe den strategiske balansen, ved å tillate utplassering av masseødeleggelsesvåpen?

Det er både fredelig og tolerant av Russland å reagere så fattet på at det åpnes for amerikansk bruk av norske baser, og at infrastrukturen tilrettelegges for de mest effektive krigsmaskinene som finnes, bare 360 km fra grensen - uten å kreve kontroll over hvorvidt de kommer lastet med atomstridshoder. Det viser beundringsverdig selvsikkerhet og is i magen når tiltakene ikke besvares som aggressive signaler.

Russlands annektering av Krimhalvøya var som respons på at NATO brøt forhandlingsbaserte avtaler om hvor langt øst det skulle etableres permanente militærbaser. Russland svarte med å sette i gang prosessene som ledet til at Krim ble annektert. Sikring av strategiske områder for å stabilisere en ny sikkerhetssituasjon.

Vi bryter nå lignende baseavtaler med Russland, som så klart ikke vil påvirke vår situasjon på samme måte i vår tid, med vår historie. Men disse avtalene har vært ryggraden for vårt gode forhold, som man nok kan regne med at blir kraftig påvirket.

Videre avholder vi øvelser som “Trident Juncture” (2018) - den største NATO-øvelsen siden den kalde krigen. Og i 2022 skal Nord-Norge huse nok en storskala øvelse med over 40 000 soldater, tett på grensen til våre naboer i øst.

Hvem mener i alvor at dette er fredsbevarende arbeid?

Det er fort gjort å tenke at det bare er “slemme” nasjoner som Nord-Korea eller Iran som gjør militærparader og demonstrerer våpen for å vise frem slagkraften sin. Mens vi “snille” med det “rette” verdensbildet bare “øver oss”. Verden er dessverre ikke så enkel, og det oppfattes like aggressivt og truende for land med andre verdisett enn våre, når vi er dem som viser frem militære muskler. Den russiske arktis-ambassdøren Nikolaj Kortsjunov uttalte seg om saken i fjor:

Seilingen inn i Barentshavet tidlig i mai 2020 av NATO-styrker bestående av amerikanske og britiske skip under påskudd av "å sikre handelens sikkerhet og navigasjonsfrihet", var tydelig provoserende.

Fred bevares ved at ingen tipper balansen i en stabil situasjon. Man kan bare spekulere i fremtidens konsekvenser for både Nord-Norge, og for den saks skyld verden, ved å tillate militæraktivitet av slik skala som vi gjør nå. Godt diplomati går ut på å trygge flere parters interesser, på en slik måte at man selv blir verdifull. Vi har en unik strategisk posisjon for å kunne bidra til bedre relasjoner mellom USA og Russland, noe som også ville gitt Norge reell trygghet og makt. Et så tydelig valg av side som nå gjøres er vanskelig å gå tilbake på, og forskyver den internasjonale maktbalansen. Dette kommer med reelle konsekvenser for Norge ved fremtidens konflikter.

Det begynner å bli naivt å anse summen av Norges utspill som harmløse, snille og beroligende signaler. Tvert imot: dette er utvetydig tale fra vårt lille land om at vi involverer oss med begge beina i internasjonal sikkerhetspolitikk. Og vi tar en klar side i stedet for å velge en diplomatisk identitet. Noe som truer både Norges forhold til Russland og nord-regionens langsiktige stabilitet, med tanke på den mulige kampen om arktiske ressurser som dårlig samarbeid kan lede til.

Atomubåtdebatten i Tromsø bør løftes til å handle om mer enn farene rundt å ønske velkommen atomdrevne ubåter som (kanskje) ikke har med seg atomstridshoder. For Tromsø spilles nå ut som en viktig brikke for global militærstrategi i arktiske strøk. Og den pågående militariseringen kan forventes å gi dyptgående lokale, nasjonale og globale ringvirkninger.

Det er vår plikt å involvere oss i en diskusjon som med største alvor vil påvirke Tromsøs rolle i neste internasjonale konfliktsituasjon. Det er vår rett å få den informasjon som kreves for å ta stilling til saken på et realistisk vis. Og en forsvarsminister bør utvise en helt annen forståelse for geopolitiske sammenhenger enn det som kom frem på folkemøtet, dersom vi skal gå en trygg fremtid i møte.

Kommentarer til denne saken