På mange områder går Nord-Norge godt, men vi har én stor utfordring som kan oppsummeres i ett ord: Folk. Vi er for få folk til å få løst viktige oppgaver. Vi er for få folk til å utvikle lokalsamfunn og landsdelen på en kraftfull måte i framtida. Og det kommer til å bli mer krevende framover, hvis vi ikke klarer å snu trenden.

Mens Norge vil vokse med mer enn 600.000 innbyggere fram mot 2050, vil de fleste kommunene i Nord-Norge oppleve tilbakegang ifølge SSBs beregninger. Det som berger landsdelen fra å gå i minus, er den forventede veksten i Tromsø. Tar vi Tromsø ut av likninga, blir vi færre folk i nord – samtidig som resten av landet altså vokser med ett og et kvart Nord-Norge.

Denne realiteten bør være et sentralt premiss når vi diskuterer Nord-Norges framtid og Tromsøs rolle i utviklingen av landsdelen. I enkelte kretser hersker det tilsynelatende fortsatt en idé om at Tromsø er en del av problemet når vi diskuterer fraflytting og avfolkning. Realiteten er det motsatte. Tromsø har spilt og spiller en avgjørende rolle med å demme opp for lekkasjen sørover.

For Senja, Sør-Varanger og Sortland er det ikke Tromsø som er trusselen. Tvert imot er Tromsø i mange tilfeller løsningen og alternativet til at unge nordlendinger flytter til Oslo, Trondheim, Bergen eller utlandet. Jobben med å få dem tilbake, når de først har fått smaken på det gode liv på sydligere breddegrader, blir ofte krevende – og mer krevende enn hvis turen går innom Tromsø før man eventuelt slår seg ned hjemme i Balsfjord, Berlevåg og Ballangen igjen.

En annen realitet vi må ta innover oss, er den at vi blir mer sårbare hvis vi skal smøre tynt utover en langstrakt landsdel. Vi er for få mennesker i en stor geografi til å kunne gjøre det. I klartekst betyr det at vi har alt å tjene på å samle kraft og fagmiljøer. Universitetet i Tromsø og Universitetssykehuset Nord-Norge er de fremste eksemplene på dette.

Disse to institusjonene er garantistene for et godt utdanningstilbud og en sterk helsetjeneste – i Tromsø og i landsdelen. Når vi kjemper om ressurser i den nasjonale dragkampen er UiT, UNN og andre institusjoner i Tromsø avgjørende for at landsdelen skal få sin nødvendige andel av den store kaka.

Det som er bra for Tromsø, er bra for Nord-Norge. Det betyr ikke at Tromsø alltid skal ha «alt». Tromsø er avhengig av at omlandet rundt fungerer best mulig. Men hvis Nord-Norge skal bryte folketallstrenden, nytter det ikke å konkurrere som om vi deltok i et kretsmesterskap. Vi må samle kreftene våre for å vinne i det nasjonale og ikke minst i det globale mesterskapet.

I denne kampen må Tromsø spille med kapteinsbindet på. Da er det særlig to forhold som er viktige:

1) De ledende kreftene i Tromsø må trekke i samme retning i de store sakene. Vi kan gjerne kjekle om småting, men når det gjelder alle fellesprosjekter som er til beste for byen og landsdelen, må kreftene forenes. Her har ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) og Høyres sannsynlige ordførerkandidat Anne Berit Figenschau et særlig ansvar – i godt samspill med resten av det politiske miljøet, samt UiT, forskningsmiljøene, UNN og næringslivet i byen.

2) Lykkes man med punkt én, er forutsetningene til stede for å lykkes med punkt to – som er å skape en god og tillitsfull samhandling med resten av regionen. Det er avgjørende for Tromsø og resten av landsdelen at vi spiller på samme lag.

I denne sammenhengen er det på sin plass å utfordre regionalpolitikerne og stortingspolitikerne fra nord: Skal vi bruke enda mer tid, ressurser og kraft på reversering av regionreformen? Eller skal vi bruke tid og kraft på prosjekter som kan samle og utvikle landsdelen?

Forenklet sagt blir det ganske sikkert ikke flere nordlendinger av at lederne våre er opptatt av om vi skal ha én, to eller tre fylkeskommuner. Særlig god reklame overfor unge nordlendinger, som vurderer om de skal bo i landsdelen, er det neppe heller.

God helg!