Valg av bosted, av hvor man ønsker å slå rot og etablere seg det skal man ikke kimse av. De fleste av oss har som regel en forestilling om hvor vi kan tenke oss å bo, eller i hvertfall hvor vi ikke vil bo. Som regel er det flere vurderinger og hensyn som ligger til grunn for dette valget. Mens noen har behov for en urban bostedsadresse, vil andre helst slå seg ned utenfor bygrensa – og mange i rimelig pendler avstand til byen. Det burde ærlig talt være rom for begge deler, men er det egentlig slik?

I den kommende kommuneplanen for Tromsø sentrum skal byen vår fremstå i ny og klimatilpasset drakt, med bilfrie gater og tydeligere ambisjoner for arkitektur og stedsutvikling. Når det gjelder distriktene forteller det foreslåtte planprogrammet for kommuneplanens arealdel for Tromsø 2022-2034 at her skal det også legges vekt på økt boligbygging og bolyst.

At administrasjonen foreslår å satse på nærmiljøet der man bor, høres veldig fint ut - helt til man kommer til den politiske viljen. For Tromsø sentrums sin del kan det til å se lyst ut, men for distriktene er By- og Landlista langt mer usikker, spesielt etter dagens møte (08.02.22) i Miljø, klima og samferdselsutvalget.

På dette møtet var begge de to overnevnte planene oppe til behandling. Her foreslo By- og Landlista at det må åpnes for boligbygging i «pendlersonen» slik at de som ønsker å bygge i distriktet ikke skal være nødt til å plassere bolysten sin utenfor «pendlersonen» også de neste 12 årene. Resultatet ble at både MDG, SV, AP, Rødt og SP stemte imot at det kan åpnes for boligbygging nærmere enn 30 km fra Tromsø sentrum. Dette skjer i en kommune som er preget av fraflytting og med et stort politisk flertall og en ordfører som snakker varmt om at Tromsø skal være en JA-kommune, en attraktiv kommune å bo i, og med nærhet til distriktene – hva nå enn det måtte bety?

Hvis noen av disse partiene skulle finne på å kalle seg «distriktsparti» må den politiske magen eller appetitten være uvanlig stor.