På en snarvisitt i Tromsøbyen passerte jeg det gamle politihuset, i et strøk hvor det nå er blitt NAV-kontorer. På gatehjørnet her var en bilist uheldig å skade en due som spaserte i gata, uten at bilføreren kan belastes, slik jeg som forbipasserende så det. Den skada dua karret seg til fortauskanten. En kvinne i bil hadde også sett hendelsen. Hun stoppa umiddelbart og begynte å ringe rundt for å finne fuglehjelp. En forbipasserende med hund, hjalp til med forslag, var avventende, men beklaget omsorgsfullt overfor oss at han måtte videre.

Telefonkontakter til dyrebeskyttelsen ga ingen svar, men så kom det ut av NAV-bygningen en som ville hjelpe. Hun gikk tilbake i bygget og fant vaktmesteren. Før kvinnen som hadde forsøkt å finne hjelp over telefonen, kjørte videre, overleverte hun meg en brødskive som skulle gis til dua der den lå. Vi tenkte også på at den ville trenge vatn.

Imidlertid kom vaktmesteren. Han kontakta en annen mann som kom kjørende i bil. Disse to ble stående å overveie situasjonen, med en skada due som lå ved siden av en brødskive.

Dette kunne jeg observere på min videre ferd, mens jeg filosoferte over at jammen er Tromsø byen med det store hjertet, som kan engasjere seks personer til å stoppe opp i omsorg for ei skada lita due.

Hvordan det gikk med dua, vet jeg ikke. Men jeg er glad og imponert over å ha møtt så mange omsorgsfulle mennesker på et gatehjørne i ishavsbyen Tromsø, som viste barmhjertighet for ei lita due som lå i rennesteinen.