«Tromsøvedtaket» om å fremme utslippsfrie oppdrettsanlegg ble heftig debattert både i Tromsø og resten av landsdelen. Dette var et av de få forsøkene fra kommuner om å stille krav om lukka anlegg gjennom å ta i bruk tilgjengelige kommunale styringsmuligheter.

Akvakulturloven sier i klartekst at tillatelse til akvakultur ikke kan gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan – og bygningsloven (akvakulturloven § 15 jf. § 6). Kommuneloven gir anvisning på at kommunen kan ta avgjørelser på eget initiativ og ansvar, og at begrensninger i det kommunale selvstyret må ha hjemmel i lov (kommuneloven § 2-1).

Plan- og bygningsloven fremmer en kommunal plikt om at det skal utarbeides arealformål i reguleringsplanen som i nødvendig utstrekning gjelder bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone herunder områder for akvakultur (plan- og bygningsloven § 12-5 punkt 6).

Naturvernforbundet i Tromsø og omegn har vært i samarbeid med bl.a. Arbeiderpartiet i Tromsø om et faglig seminar 22. februar 2019 hvor professor Peter Ørebech gjennomgikk hvordan man kan fremme slike krav om lukka anlegg i forbindelse med kystsoneplanen. Her var også administrasjonen invitert, og det ble tilbudt mulighet for oppfølging dersom det var interesse for å fremme slike krav. Slik gikk det ikke. Arbeiderpartiet snudde, og flertallet for utslippskrav forsvant. Kommunens styringsmulighet ble en byrde. Flertallet i kommunen sluttet seg til påstanden om at det var umulig å stille utslippskrav uten at man tilbakeviste de muligheter Peter Ørebech fremmet.

I løpet av høringsprosessen om kystsoneplanen ble det gjentatt at kommunen ikke kunne stille krav om håndtering av utslipp fra anleggene, allikevel ble det lagt til rette for lukka eller semilukka anlegg på enkelte lokaliteter. Det ble sagt noe sånt som at dette var fordi næringen selv hadde sagt at her var det greit. Det har vært litt vanskelig å få tak på hva det var som var grunnlaget for at kommunen ikke trodde det var mulig med en alternativ innstilling hvor man kan kun tillot lukka anlegg.

På et seminar om oppdrett arrangert av FNF (Forum for Natur og Friluftsliv) ble vi litt klokere på hva som kan ha vært grunnlaget for argumentasjonen. Her holdt professor Ingun Myklebust foredrag hvor hun fremmet at kommunen neppe kan legge til rette for akvakultur-lokaliteter med krav til håndtering av utslipp.

Slik vi forstår Myklebust fremmes det at regulering av anleggenes utforming og teknologi er statens enekompetanse. En tenker seg at når både kommune og stat kan bestemme så kan ikke kommunen stille strengere krav enn det staten gjør.

Myklebust argumenterte i foredraget for at legalitetsprinsippet kommer til anvendelse. Legalitetsprinsippet krever at inngrep overfor borgerne må ha hjemmel i lov. Hun mener at legalitetsprinsippet også kommer til anvendelse i dette kompetansespørsmålet mellom kommune og stat.

Vi forstår det slik at hun mener at styringsmuligheten ikke er klart nok definert og at utslippskrav ikke var påtenkt på den tiden da plan – og bygningsloven ble vedtatt. På spørsmål fra salen ved Ståle P. Fremnesvik kom det frem at Myklebust ikke hadde behandlet tolkningen til professor Peter Ørebech.

Naturvernforbundet i Tromsø og omegn ga høringsinnspill tidlig i prosessen om at en god demokratisk behandling ville kreve at det ble fremlagt et alternativt forslag hvor man kunne si nei til åpne anlegg, men heller legge til rette for lokasjoner til lukka anlegg i sjø. Forsøkene på å innskrenke kommunens styringsmulighet burde blitt imøtegått.

Tilbakemeldingene vi har fått etter foredraget til Myklebust er at kommunen vil ha gode sjanser dersom spørsmålet prøves rettslig. Det er også tvilsomt at forvaltingen under ny regjering ville imøtegått lokaldemokratiets vedtak på samme måte som under forrige regjering. Når det nå ikke finnes alternativer, bør det stemmes mot alle forslag til nye oppdrettslokaliteter.