Gå til sidens hovedinnhold

Troms og Finnmark fylkeskommune holder fiskerinæringen for narr

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er med vantro jeg leser innstillingen til Fylkesrådets behandling av forslag om endring av leveringspliktforskriften, underskrevet av fylkesråd for næring og kultur, Karin Eriksen, fra Senterpartiet. I saksframlegget skriver hun: «Det har bevisst vært holdt lav profil rundt disse behandlingene da en ikke har ønsket å invitere til debatt om forslaget før kommunene har behandlet saken i aktuelle organer.»

Dette er oppsiktsvekkende, og i beste fall et klart brudd med prinsippene i forvaltningsloven. Det er særlig tydelig i §18, hvor det står at en part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Her svikter fylkesråd Eriksen totalt.

I denne saken er det mange berørte parter, men ingen har hatt kunnskap om at flere kommuner og fylkeskommuner i hemmelighet har behandlet et forslag som vil få store konsekvenser, både for bedrifter og enkeltpersoners liv.

Forklaringen bak denne arrogansen fra fylkesråden finner vi i avslutningen av saksframlegget. Der skriver hun at forslaget ikke vil få noen økonomiske eller administrative konsekvenser for Troms og Finnmark fylkeskommune. Det er knapt til å tro. Her legger Eriksen fram et forslag som reduserer lønna til mange fiskere som er bosatt i Troms og Finnmark, og det eneste hun bryr seg om er at det ikke har økonomiske konsekvenser for fylkeskommunen, som er Norges nest største fiskerifylke.

Jeg har forsøkt å få Karin Eriksen i tale, men møtte stengte dører. Det er kritikkverdig at fylkesråden ikke vil møte et selskap som blir sterkt berørt av forslaget. Det er rimelig å forvente at fylkesråden, som tross alt har ansvar for næring, burde hatt interesse av å få kunnskap om konsekvensene for nettopp næringslivet.

Hun inviterte riktig nok noen organisasjoner til et møte. Gjennom Fiskebåt fikk jeg anledning til å delta, men saksframlegget viser nå at møtet kun var en skinnøvelse. Organisasjonene som deltok, var tydelige på at forslaget er dårlig. Saksframlegget nevner ikke dette med et ord. Det er ikke rart, med tanke på at det er datert 22. januar, mens møtet først ble gjennomført 17. februar. Snakk om å holde folk for narr!

Nå må jeg bruke Nordnorsk debatt for, om mulig, å snakke til både Karin Eriksen, ordførere og andre nord-norske politikere om hvilke konsekvenser forslagene om endring av leveringspliktforskriften vil få.

For å stimulere til at de såkalte plikttrålerne skal levere mer ferskt råstoff til fiskeindustrien, foreslås det å innføre en ferskfiskordning med bonus.Forslaget vil innebære økte fangstkostnader, redusert lønnsomhet i flåten og lavere lønn for mannskapet. Bonus vil føre til kappfiske og dreining av fokus fra kvalitet til kvantitet.

Industribedriftene på land vil ikke basere sin drift på auksjon av fangster som vil være få og store, og som vil bli tilbudt med ujevne mellomrom. Forslaget vil også føre til kappfiske – alle vil fiske alt på en gang for å få minimum «sin» andel av bonusen. Konsekvensen av forslaget er at der blir mindre tilgjengelig råstoff fra trålerne til jevne og forutsigbare leveranser til industrien.

Det andre og mest inngripende forslaget er at plikttrålerne skal underlegges en pris- og tilbudsordning som skal sikre lønnsomhet ved bearbeiding av råstoffet i Norge. Disse trålerne må levere fisken til minstepris. Her skal politikerne vedta prisnivået på en vare, slik man gjorde i Sovjet.

Industrien blir i dag tilbudt råstoffet, men har ikke ønsket å betale markedspris for fisken. Andre i Norge har i stor grad kjøpt fisken og foredlet denne. At Staten skal beslutte at fiskefartøy og fiskere skal levere fisken til noen utvalgte bedrifter som ikke kan konkurrere om den i et åpent marked til lavere pris enn andre kan betale for den er rett og slett innføring av subsidier i fiskeriene - betalt av fiskerne og rederiene.

Investeringer i nye trålere vil stanse. Nye fartøyer vil bli solgt, enten til fiskere eller utenlandske rederier og erstattet med annenrangs båter. Reduserte lønninger vil føre til at det blir vanskeligere å rekruttere de beste fiskerne, og fangsteffektiviteten vil gå ned – en dødsspiral for plikttrålerne og for industrien den skal levere til. Innføring av subsidier til de bedriftene som har tilgang på «pliktfisk», vil være svært konkurransevridende. Det kan også antas at dette kan være i strid med EU-reglene om statsstøtte, som igjen kan skape utfordringer for eksport av ferdigvarene.

Kan det virkelig være fornuftig at man i en næring som er utpekt som en fremtidig bærebjelke i norsk økonomi skal gå over fra at markedet styrer prisen til god, gammeldags planøkonomi?

Vi ønsker alle å kunne bearbeide så mye fisk som mulig i Norge og slik bidra til økt verdiskaping langs kysten. Nergård har siden 1948 bidratt til verdiskapning som har gitt store ringvirkninger for hele Kyst-Norge. Bare i 2018 var vår direkte og indirekte verdiskaping på over 2 milliarder kroner, og vi har nylig åpnet en flunkende ny filetfabrikk på Senja. Der kunne vi gledelig nok ansette alle lokale søkere og sørge for å videreføre en stolt fiskeritradisjon i lokalsamfunnet.

Vi er mange som vil bli sterkt skadelidende om endringene blir innført, og vi burde bli hørt og lyttet til. Det er et komplisert tema, nyanser som ikke alltid er like lette å forstå, og akkurat nå er fylkeskommunen på feil kurs. Om man ønsker å snu skuta og sørge for bedre vilkår for alle, ønsker vi i Nergård mer enn gjerne å bidra.

Kommentarer til denne saken