Gå til sidens hovedinnhold

Trenger Kommune-Norge en sivilberedskapskommisjon?

Stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet svarer ikke på beredskapsbehovet i kommune-Norge.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Midt i en langvarig og enerverende pandemikrise, som har vært en stor belastning for de fleste kommuner, opplever vi leirskred-ulykken i Gjerdrum kommune.

Mye av den kommunale infrastrukturen er ødelagt og mange er uten hjem. Samtidig opplever man koronautbrudd, en skal gjennomføre en krevende vaksinering av befolkningen, og ellers opprettholde tilbudet av kommunale tjenester, for eksempel i eldreomsorgen. For kommunens ledelse og ansatte er dette en uvirkelig situasjon.

Heldigvis har vi nødetater, sivilforsvaret, nabokommuner, frivillige og forsvarets ressurser som med flere hundre mannskaper fra mange regioner har stilt opp i dagevis. Samtidig vil det stilles spørsmål omkring både forebygging og vår samlede beredskap knyttet til hendelser som dette, som rammer kommunene og lokalsamfunnene særlig hardt. Bruker vi for lite ressurser både i det forebyggende arbeidet og i oppbyggingen og organiseringen av den beredskapen vi trenger for å møte nye utfordringer?

Før jul lanserte Regjeringen sin nye stortingsmelding om samfunnssikkerhet (Meld St.5 (2020-2021). Meldingen har et særlig fokus på å forebygge, men vektlegger også beredskap på flere områder. Klimaendringer og ekstremvær med påfølgende naturkatastrofer har fått en sentral plass, i tillegg til nye trusler som digitale og sammensatte (hybride) angrep. Regjeringen hevder at: «Utviklingen i utfordringsbildet, med blant annet økte påkjenninger fra naturhendelser, stiller skjerpede krav til samfunnssikkerhetsarbeidet på lokalt og regionalt nivå».

Regjeringens stortingsmelding om samfunnssikkerhet plasserer mye av ansvaret for samfunnssikkerheten på kommunene. Kommunene skal sørge for sikkerheten i lokalsamfunnene, ivareta et omfattende planarbeid for forebygging, ha en bredere risikokartlegging blant annet inn mot krigsrisiko, bidra inn i totalforsvaret, tilrettelegge for offentlig-privat partnerskap i beredskapsarbeidet, styrke digital sikkerhet, styrke motstandsdyktigheten mot påvirkningskampanjer og hybride trusler, osv. Med en svak økonomi i kommuner og fylkeskommuner vil arbeidet med forebygging, økt sikkerhet og beredskap kreve ressurser som ikke er tilgjengelig. For mange kommuner gjelder at de personellressurser som er satt av til arbeid med økt sikkerhet og oppbygging av beredskap, er for små. Å være beredskapskoordinator er for eksempel i mange små kommuner en bigeskjeft for en etatsleder eller rådmann, som gjerne har mer enn nok av andre arbeidsoppgaver. Det er også minimalt med ressurser satt av til å trene og øve på krisehåndtering.

Det er uheldig at man i samfunnssikkerhetsmeldingen ikke har lagt større vekt på ressurssituasjonen i kommunene, og at stortingsmeldingen ikke gjør en gjennomgang av kapasitet for forebygging og beredskapsbehovet i kommune-Norge. DSBs undersøkelser viser for eksempel at 40 prosent av kommunene har ikke engang har gjennomført en godkjent, helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) som blant annet skal være utgangspunktet for sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Samfunnssikkerhets-meldingen er på disse områdene vag og lite løsningsorientert, og har først og fremst et fokus på kommunesammenslåinger som svar.

Dette står i sterk kontrast til langtidsplanen for forsvaret som regjeringen gjorde et nummer av skulle legges fram samtidig, blant annet ut fra et totalforsvarsperspektiv. I Langtidsplanen for Forsvaret finner en klare mål og ambisiøse investeringsplaner. Stortinget har i tillegg vedtatt å sette ned en ny forsvarskommisjon for å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge «med sikte på å skape et bredest mulig grunnlag for den videre utvikling av forsvarssektoren».

Sett i en nasjonal beredskapssammenheng er det en fare for at den sivile og ikke minst den kommunale beredskapen med begrensede ressurser sakker akterut både teknologisk, personellmessig og organisatorisk . Dette kan føre til at det nasjonale beredskapssystemet og totalforsvaret står på sviktende grunn. På investerings- og driftssiden er det et stort behov for å styrke arbeidet med å samordne det sivile og militære perspektivet i totalforsvarstenkningen, der en ser sivil og militær beredskap under ett. Dette krever en bred politisk og faglig tilnærming, gjerne i form av en sivil beredskapskommisjon parallelt med Forsvarskommisjonen.

Det bør også gjøres vurderinger av hvordan investeringer til Forsvaret i større grad kan tilpasses, drives og kanskje flyttes inn i sivilsamfunnets beredskap. Aktuelle modeller er Kystvaktens dedikerte og lovfestede oppgaver til sivil beredskap, og redningshelikoptrene som er drevet av Luftforsvaret, men styrt fra Hovedredningssentralene. Kan en gjøre det samme innenfor de kommunale og regionale beredskapstjenester, innen brann og redning, prehospitale tjenester og innen lokalt politi, og derigjennom få utnyttet de samlede ressurser mer optimalt? Erfaringene har vist atl mange norske lokalsamfunn bli utsatt for nye og uventede naturkatastrofer, langvarige pandemier, sikkerhetstrusler og kritiske helseutfordringer. I denne sammenheng hevdet Sårbarhetsutvalget ledet av Kåre Willoch (NOU 2000:24) følgende:

Det er imidlertid ikke til å komme forbi at endringene i beredskapsarbeidet i betydelig grad er drevet frem av uforutsette hendelser, og ikke på bakgrunn av helhetlige analyser og valg av overordnede, felles målsettinger. Resultatet er en organisering som er oppstykket og i stor grad bestemt av ulike inntrufne ulykker og andre begivenheter.

Dette er en påstand som mange i kommune-Norge vil hevde er relevant også i 2021.

Spørsmålene er: Hvordan kan vi forebygge og forberede oss best mulig i kommune-Norge for fremtiden? Trenger kommune-Norge en «sivilberedskapskommisjon»?

Kommentarer til denne saken