De siste ukene har debatten rast om hvilke tiltak en haltende norsk eldreomsorg trenger. Det snakkes om mer penger, mer helsepersonell, å bruke ressursene smartere, og at eldre må planlegge bedre for egen alderdom.

Vi vet at mange eldre er ensomme, de rapporterer om dårlig livskvalitet og at mange tar sitt liv. Vi vet at det er knyttet stigma til det å få demens, og det å bli gammel. Hva trenger eldre? Trenger de bare mat, stell og medisiner? Eller trenger eldre også å kunne leve meningsfulle liv, der de får brukt sine evner og ressurser? Et liv der de blir sett om en person med verdi, og ikke bare en belastning for samfunnet, og en utgiftspost. Eller der det stilles urealistiske forventninger til hva eldre skal mestre eller planlegge for. Mange mennesker er i en marginal posisjon hvor de har lite mulighet til å planlegge sin egen alderdom.

I lovverket som regulerer eldreomsorgen kan vi lese at eldre skal kunne leve verdige liv der deres ønsker og behov skal stå i sentrum ved tildeling av tjenester. Kvalitetsforskrift for pleie og omsorgstjenester skal sikre at personer som mottar tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven får ivaretatt grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel. I § 3 angis hva som inngår i grunnleggende behov. Med grunnleggende behov menes blant annet at brukerne opplever respekt, at de kan være selvstendig og ta styring i eget liv, at fysiologiske behov dekkes, at det tilrettelegges for sosiale behov som samvær med andre, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet, samt tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter. Dette viser at eldreomsorg er mer enn stell og pleie. Avsløringene gjennom blant annet Brennpunkt viser at vi har en vei å gå før eldre får dekket sine grunnleggende behov og helhetlige tjenester.

Hvordan skal allerede pressede helsepersonell som sykepleiere og helsefagarbeidere få til alt dette? I Kompetanseløft 2025 som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse og omsorgstjenesten skriver de at det er «behov for personell med både høyere, bredere og annen kompetanse enn i dag» (s.24). De løfter også behovet for mer tverrfaglige samarbeid for å ivareta helhet og kontinuitet i tjenestene, her nevnes «behov for annen helse- og sosialfaglig kompetanse i tillegg til sykepleie» (s. 25).

Sosionomene er en faggruppe som besitter en bred kompetanse som kunne vært en stor ressurs inn i norsk eldreomsorg. Sosionomene blir likevel sjelden trukket frem som en faggruppe vi har behov for i eldreomsorgen. I disse dager lanseres Helsepersonellkommisjonen sin rapport. Ut fra tittelen på kommisjonen er det lite trolig at de heller er særlig opptatt av mer sosialfaglig kompetanse i eldreomsorgen.

Forskrift for sosionomutdanning reguler sosionomenes kunnskaps- og kompetanseområde. Sosionomer har blant annet kunnskap om betingelser for mestring og utvikling i alle livsfaser, også alderdom. Vi har kunnskap om betydning av levekår, helse og sosial inkludering i ulike livsfaser, og hvordan utenforskap, marginalisering og diskriminering påvirker folkehelse og levekår. Vi kan anvende faglig kunnskap om sosiale problemer, overganger og livskriser for å fremme mestring og endring hos enkeltpersoner, familier og grupper. Vi kan hjelpe mennesker i sårbare livssituasjoner til å identifisere og bruke sine ressurser. Videre kan vi også anvende vår faglig kunnskap om relasjon og kommunikasjon i veiledning, motivasjon og systematisk endringsarbeid. Sosionomene kan også planlegge, gjennomføre og lede koordinert og tverrprofesjonelt samarbeid mellom ulike tjenester og tjenestenivåer.

Hvis eldre skal bo trygt hjemme, og planlegge for egen alderdom, trenger eldreomsorgen en større satsning på sosionomer. Hvis vi skal fremme mestring av egen alderdom og sykdom, og at det fortsatt er mulig å leve et godt liv tross sykdom og svekkelse, så trengs sosionomer. Hvis vi skal satse på mer tverrfaglighet og helhetlige tjenester til eldre, ja, da trengs også sosionomen.

La helsepersonell som sykepleiere og helsefagarbeidere gjøre det de er gode på. La sosialarbeiderne gjøre det de er gode på. Ingen har kunnskap om alt. Sammen kan vi gjøre eldreomsorgen bedre!

Dessverre er det forundrende stille i debatten om eldreomsorgen fra både Fellesorganisasjonen (FO) som organiserer mange norske sosionomer, og fra utdanningsinstitusjonene som utdanner sosionomene. Dere har makt til å synliggjøre sosionomenes kompetanse, og fremme oss som en ressurs inn i eldreomsorgen.

Til sist vil jeg utfordre norske kommuner til å sette i gang utviklingsprosjekter med sosionomer i eldreomsorgen. Jeg tror dere vil bli positivt overrasket!