Tre unge sykepleiere fra forskjellige avdelinger på UNN gikk ut i Nordlys tirsdag og vil ha seg frabedt svartmalingen av eget yrke. Thea, Julie og Hanna trives. Ikke bare det - de smiler når de forlater jobben for dagen, føler at de ofte strekker til og er ivaretatt på arbeidsplassen sin.

Det er nesten så man ikke tror det man leser. Og det er et problem. Så klart går mye i norsk helsevesen bra. Og det er absolutt troverdig at unge folk som jobber med å hjelpe andre opplever egne yrkesliv som verdifulle.

Hvorfor skulle de ikke det? Og hvorfor låner vi øret oftere til kriseberetninger enn til positive, løsningsorienterte innspill som dette?

For disse tre kvinnene er på ingen måte avvisende til at det er ting som kan bli bedre i helsevesenet. Men de er også positive til muligheten til å utøve sitt yrke godt, også i fremtiden.

Helt utrolig.

For skulle jeg født barn i dag, hadde jeg vært fra meg av skrekk. I alle fall i Oslo. For både pressedekninga og debatten rundt nedleggelsen av ABC-klinikken får det til høres det ut som om jordmødre ellers på OUS er maskiner som tar imot unger på samlebånd.

Det er en mørketid uten like som formidles til kommende mødre, og som trolig medfører mer stress enn å faktisk føde på en annen fødestue enn ABC-klinikken.

Det hadde i alle fall vært tilfelle med undertegnede.

Skulle jeg trenge omsorg av hjemmetjenesten, eller plassering på omsorgsbolig, ville jeg blitt like forskrekket.

De som forteller om positive erfaringer med eldreomsorgen i kommune-Norge, får tidvis så hatten passer i sosiale medier. De tillegges dårlige motiver og vilje til å tåkelegge virkeligheten.

Det er kanskje et resultat av et offentlig ordskifte der man nekter å ta innover seg andre opplevelser enn de man selv har.

Men har vi, som pasienter, egentlig grunn til generell mistillit til, og misnøye med, det norske helsevesenet? Jeg tror ikke det. Det er i alle fall ikke det mange av tallene på vår helse viser.

Det norske helsevesenet strekker ikke alltid til. Det finnes faktisk ingen helsevesen som gjør. Og Norge er ikke spart for prioriteringer, og feilprioriteringer i helsevesenet, enn så mye penger vi har på bok.

Men jeg lurer på om det er på tide å roe ned med adjektivene litt. Snakke om utfordringene som løsningsorienterte mennesker, i stedet for å kose seg med misnøye.

Det gjelder fagfolk i helsevesenet som journalister. Pasienter som lesere.

Vi har aldri vært friskere, vi har aldri levd lengre. Vi har aldri hatt større sannsynlighet til å bli friske av alvorlige sykdommer som nå, å føde friske barn, å overleve fødsler selv.

Se bare på barne- og mødredødeligheten.

Barnedødeligheten i Norge er redusert med nesten 70 prosent siden 1990. Ja, dessverre dør det barn i Norge også. 2,92 barn per 1000 døde i 2021 ifølge SSB. (Tall for barn mellom 0-14 år)

Tilsvarende tall for 1991 er 9,54 barn per 1000.

Det vil si at det dør færre barn enn noensinne i Norge. I enkelte utviklingsland dør én av ti.

Mødrene dør heller ikke i barsel i utstrakt grad. En ny artikkel i VG viser riktignok at vi har underrapportert mødredødelighet under fødsel. Mellom 2012 og 2018 døde det 13 kvinner i barsel, ikke fire som tidligere trodd.

Av disse 13 som døde, kunne fire blitt reddet. Det er selvsagt dypt tragisk og alvorlig at de ikke ble reddet. Og mødredødelighet burde rapporteres bedre enn i dag. Men det fødes rundt 50.000 barn i Norge hvert år. At 13 mødre døde i barsel, av 300.000 som grovt regnet har født barn mellom 2012-2018, er ikke et tegn på at kvinnehelse ikke tas på alvor.

Tvert imot. Lave tall som disse er et tegn at helsevesenet også leverer bra. At ikke alt er armod.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi det brer om seg en fornemmelse av dommedag i sosiale medier, kommentarer og kronikker. Folk er redde for føde barn. Folk er redde for å havne på sykehuset. Folk er redde for å bli gamle.

Og den frykten bidrar enkelte fagfolk til, også. Dessverre.

For dårlig bemanning er en trussel mot godt helbred. Men det er angst og frykt hos pasientene også. Spør hvilken som helst psykolog.

Fastlegekrise, sykepleierkrise, eldreomsorgkrise, barselopprør, psykiatrikrise, bemanningskrise - det er nok krisetenkning å ta av i offentligheten rundt helsevesenet i dag.

Jeg sier ikke at det ikke er grunn å se kritisk på systemet. Men jeg blir bekymret, som alle andre potensielle pasienter, når adjektivene lesses på i skrekkscenario etter skrekkscenario.

Helt til jeg husker at ikke ett koronalik ble slengt inn i en lastecontainer på parkeringsplassen utenfor UNN.

Av en eller annen får det meg til å tro at vi er rustet til håp.