På Laureng sitter svigermor – 97 år, svaksynt og med bein som svikter så mye at hun ikke lenger er gangfør. Men hun følger med på hva som foregår i verden rundt henne, og hun er stolt av å bo i landet med et demokrati hvor alle kan uttrykke sin mening gjennom sin stemme på valgdagen.

Nå er svigermor langt nede i fortvilelsens avgrunn. På gråten konstaterer hun at hun for første gang i sitt voksne liv ikke fikk avgitt stemmen sin fordi hun fysisk ikke maktet å komme seg til valglokalet, verken under forhåndsvalget eller på valgdagen. Muligheten for at pårørende, ambulansepersonell eller andre skulle kunne bære henne til valgurnene er jo utelukket som alternativ. Hun har spurt hjemmetjenesten flere ganger om det finnes en ordning hvor beboerne kan få avgitt sine stemmer, men ingen vet noe om dette. «Hver stemme teller – bruk stemmeretten din» er et yndet utsagn brukt i stemmefiskingen under valgkampanjene.

Men det gjelder vel ikke for oss som bor i omsorgsboliger, på institusjoner eller andre lignende steder, og som ikke er i stand til å komme oss til valgurnene, sier svigermor. Så nå sitter svigermor der og føler seg innelukket, bortgjemt og avglemt, og at hun ikke teller med i livet og samfunnet lenger. For henne en tragedie.

Er dette en sprekk i demokratiets robusthet – at ikke alle har anledning til å bruke sin stemmerett? Må de som vet at de ikke kan nå et stemmelokale eller få anledning til å avgi sin stemme registrere seg slik at det kan lages en ordning for disse på en annen måte? Eller skal de bare få høre at de er så få at det ikke betyr noe i den store sammenhengen? Da kan jo dette overføres til alle at den enkelte stemmen allikevel ikke betyr så mye så det er ikke så viktig om du stemmer eller ikke.