I Nordnorsk debatt, 20.04.21, skriver miljøvernminister Sveinung Rotevatn en artikkel med tittelen Årsaka til at laksen slit er mange.

Det er en interessant kommentar til en tidligere kronikk av undertegnede. Der fokuserte jeg særlig på at laksebestandene i Deatnu/Tanavassdraget lider under en forvaltningsskandale på grunn av at tradisjonell kunnskap har vært fullstendig utelatt i forvaltninga. Resultat: Laksefisket skal stenges ned både der og i et stort sjøområde i Finnmark.

Selv om Rotevatn ikke er enig med meg, er det uansett grunn til å registrere det som positivt at statsråden selv engasjerer seg i saka. Han nevner et par i og for seg positive ting man har bidratt med de par siste årene, bl.a, et forskningsprosjekt om predasjon fra gjedde og sjøørret – en kvalitetsmessig meget god forskning.

Når man finleser innlegget hans finnes det imidlertid ingen tegn til at han har noen forståelse for at den voldsomme økninga av alle typer predatorer over en del tiår kan ha hatt noen negativ betydning for laksen i vassdraget. Hovedinnholdet i statsrådens budskap om årsaken til nedstenginga er overfiske og at predasjon ikke er årsaken til den svake situasjonen. Dessuten skal man "vere varsam med utfisking".

Det er riktig at Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) nå har fått økt mulighet til å drive fiske etter andre arter, men vi har også på vårt møte i dag (21.4.) foreslått at det må lages et eget program for å få alle typer predatorer under kontroll. Gjedda er nemlig bare en del av predatorkomplekset.

La meg også understreke at jeg har full dekning for at i forvaltninga av vassdraget vårt har tradisjonell kunnskap vært ganske fraværende frem til i dag. Det ser man bl.a. av det Klima- og miljødepartementet la til grunn i forbindelse med vedtakelsen av den nåværende avtalen med Finland om fisket i Tanavassdraget. I Proposisjon 54 S (2016 – 2017) – Samtykke til inngåelse av avtale mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget av 30. september. Der sies at:

Departementet vil bemerke at all moderne forvaltning av levende ressurser må baseres på et best mulig vitenskapelig grunnlag, og lokalbefolkningens erfaringskunnskap kan ikke tillegges avgjørende betydning i vurderingen av laksebestandenes tilstand. (s. 20).

Det er imidlertid ukjent at noen ansvarlige på lokalt hold skulle ha gått inn for at tradisjonell kunnskap alene skulle være det avgjørende. Derimot er det mange som gjennom årene (forgjeves) har sagt og skrevet at norsk og internasjonal lov må oppfylles gjennom at bestandsanslagene for laks må bygge på både tradisjonell og biovitenskapelig kunnskap. Dét har ikke vært tilfellet frem til i dag.

I implementeringsfasen av den nye tanaavtalen foreslo TF at det ved siden av den biologisk orienterte forskningsgruppa også burde etableres en egen rådgivende gruppe for anvendelsen også av tradisjonell kunnskap innen forvaltninga. Svaret fra Rotevatns departement var imidlertid:

En arbeidsgruppe for tradisjonell kunnskap følger ikke av Tanaavtalen av 30. september 2016, og vil følgelig ikke ha noen formell status under avtalen. TF står imidlertid fritt til å opprette en slik gruppe på eget initiativ, eventuelt i samarbeid med finske rettighetshavere. Departementene vil presisere at en slik arbeidsgruppe ikke vil ha noen formell rolle i forvaltningsarbeidet. (E-post fra KLD til TF, 1.12.17.)

Undertegnede kjenner til at det blant mottakerne var betydelig forbauselse over svaret. Dette blant annet pga. at det i artikkel én i overenskomsten mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget er slått fast at forvaltninga også skal skje på grunnlag av tradisjonell kunnskap. Likevel var ikke dette et anliggende for de sentrale forvaltende myndigheter, men noe laksefiskerne ved vassdraget selv kunne holde på med i privat sammenheng.

Vi må nå komme bort fra en slik fornedrende og illegitim situasjon.

Lovverket krever at tradisjonell kunnskap skal være en del av kunnskapsgrunnlaget ved forvaltning av naturgoder – ikke minst gjelder det i urfolksområder. Hva ville svaret være hvis Tanavassdragets fiskeforvaltning på nytt skulle foreslå at det opprettes et eget råd som skal bistå med tradisjonell kunnskap som ett kunnskapsgrunnlag for forvaltninga av Deatnu/Tanavassdraget?

Et slikt organ ville utvilsomt også bidra til å styrke TF som ein viktig ressurs i samarbeidet om forvaltninga av tanalaksen, både nasjonalt og bilateralt, slik statsråden meget positivt avslutter sitt innlegg.