Tromsø er en by med en levende og kritisk offentlighet. På godt og vondt. Av og til leder det bysamfunnet inn i et farvann som gir uvesentligheter mer plass enn de fortjener.

Spørsmålet er om ikke bunnpunktet i selvpiskingen er nådd når avisen iTromsø med krigstyper kan fortelle at "i Tromsø står det stille". Foranledningen er at en medarbeider i avisen har besøkt naboen Harstad og undersøkt et aldri så lite mysterium.

Det viser seg at harstadværingene har vært flinke til å få tak i penger til å ruste opp sentrum.

Vi unner harstadværingene all mulig fremgang, men for vår del synes vi nå ikke det ser så aller verst ut i Tromsø heller, med ganske mye moderne og spennende byutvikling på gang i bykjernen.

For eksempel tyder alt på at Vervet ved Skansen og det planlagte Kulturkvartalet ved Sørsjeteen blir milepæler i utvikling av sentrum, uten at sjøfronten bygges igjen.

Det er ganske godt gjort å tegne nye tapsfortellinger om Tromsø innenfor rammen av noen lekeplasser i sentrum i en trivelig småby litt lengre sør i skipsleia.

Men det føyer seg inn i rekken av elendighetsbeskrivelser og et utmattende narrativ om at Tromsø er på etterskudd i forhold til andre byer her nord.

Dette er grunnløst. Faktum er at mange mennesker synes det er svært hyggelig å bo i Tromsø. Fasiten finner vi hos Statistisk sentralbyrå, der tallene viser at folketallet siden 2012 har økt med nesten 9000 personer, nesten dobbelt så mye som nummer to på listen, Bodø.

Spørsmålet blir hvor man skal legge terskelen for selvpisking.

Joda, det er en kjensgjerning at Tromsøs politikere med daværende ordfører Herman Kristoffersen (Ap) i spissen gjorde strategiske blundere da byvekstavtalene ble introdusert for rundt 20 år siden.

Det er unnvikelser man betaler man en pris for i dag. Også tilgangen på rimelige boliger for unge i etableringsfasen er en annen stor utfordring.

Men når man leser at det sutres over at Tromsø skal misunne Bodøs gjennomslag for store prosjekter, er det i grunnen bare å puste med magen. Da må man først se nærmere på innholdet i ulike prosjekter.

En kritisk offentlighet i Tromsø ville ganske sikkert hatt selvtillit nok til å sørge for at investorer sørfra ikke fikk annektere og privatisere det i særklasse fineste utkikkspunktet byens innbyggere har, for å bygge et skrekkinngytende hotell.

Og hva hvis noen hadde kommet på en tanker om at man skulle spa opp de absolutt fineste naturområdene i de sentrumsnære omgivelsene for å erstatte sandstrender og fugleliv med asfalt og en rullebane for passasjerfly?

Da ville man temmelig raskt ha konkludert med at slikt vanvidd må legges død før noen får penger fra staten for å gjøre alvor av det.