Det er sjelden kost å være vitne til at en toppleder i et så stort konsern fraskriver seg ethvert ansvar for situasjonen, på direktesendt TV. Men Anko van der Werff har vært gjennom dette før. Da fikk han 31 millioner i bonus.

Mandag var en svart dag for titusenvis av ferieklare nordmenn. Nyheten om streik blant pilotene i SAS førte til kaos på flyplassene rundt om i landet. Med ett var reiseplanene kullkastet. Mange kom seg ikke på ferie, andre kom seg ikke hjem fra ferie.

Det ble trangt om tilgangen til billetter hos Norwegian, Flyr og Widerøe. Bor man sørpå, går det jo alltids et tog. For reisende fra Troms og Finnmark finnes det knapt alternativer til fly. Å skrangle flere hundre mil i buss, med sure og slitne unger, har ingenting med ferie å gjøre. Det blir fort et lite mareritt.

Det er fullt forståelig at SAS-passasjerene er deppa og sinte, for ikke å si fly forbanna. Ferieturen var med ett utenfor rekkevidde, feriebudsjettet kanskje knust. Det er likevel interessant at såpass mange, når de vet hva det streikes for, støtter pilotene.

Nasjonene i Norden scorer høyt på statistikken over verdens beste land å bo i. Det er flere årsaker til det. En av hjørnesteinene i den nordiske modellen, er ordnede forhold i arbeidslivet. Det handler om forutsigbarhet, rettigheter og respekt for spilleregler. Man river ikke matta under beina på ansatte. Da får man som fortjent, uro og i verste fall opptøyer. Ordnede forhold i arbeidslivet bidrar i veldig stor grad til stabilitet i samfunnet.

Den nordiske modellen står imidlertid lagelig til for hugg, når det skal spares i næringslivet. Luftfarten er et eksempel på det. Nå er det SAS som skal "reorganiseres". I morgen kan det være din eller min bransje.

SAS Foreward heter spare-programmet som skal gjenopprette økonomien i selskapet. Det skal opprettes to nye underselskaper hvor medarbeiderne skal være ansatt: SAS Connect og SAS Link. Men skal det bli fart på sparingen, må lønnsnivået senkes, og betingelsene justeres. Nedover. Alle som ble oppsagt under pandemien, og som har krav på gjeninntreden, må søke jobb på nytt, og blir de ansatt, er det i de nye selskapene, til langt lavere lønn. De ansatte pr nå, skal følge etter.

Det har vært en god del uro i SAS de seinere år. I 2012 gikk de ansatte med på å redusere lønna med 10 prosent, i håp om at det skulle hjelpe. Det har ikke skjedd, og økonomien var nok årsaken til at Anko van der Werff ble tilsatt som konsernsjef for et års tid siden. -Et utenlandsk talent, sa styreleder Carsten Dilling begeistret. Dansken så kanskje for seg at han hadde fått en "troubleshooter" i lederstolen, men nå later det til at han har fått en "troublemaker" i fanget i stedet.

Anko van der Werff står for en helt klar kulturkollisjon når det gjelder den nordiske modellen. Nederlenderen har sin seneste erfaring fra Sør-Amerika, som toppleder for colombianske Avianca, en gang det tredje største flyselskapet på dette kontinentet. Koronaen gjorde at selskapet gikk ned i knestående og måtte innstille veldig mye av aktiviteten. Svært mange ansatte flyktet fra den økonomiske havaristen, de resterende måtte finne seg i å få lønna redusert med opptil 80 prosent! I denne situasjonen fikk toppledelsen rause bonuser, fordi det var så viktig at den ble sittende. Konsernsjef Anko van der Werff fikk nærmere 31 million kroner, og søkte da, som nå, konkursbeskyttelse for selskapet han bestyrte, i USA.

Da SAS-streiken var et faktum, kom en svært oppskjørtet toppsjef ut og snakket til et ventende media. -Dette er dårlig nytt for våre kunder. Dette skulle vært sommeren da alle gledet seg til å reise igjen, sa han, og fortsatte: -Det er dårlig nytt for selskapet for det er mange i selskapet som ikke ønsker å streike, som ønsker å ta vare på kundene våre.

Dermed hadde han plassert alt ansvar hos pilotene, og erklært at det var utelukkende deres skyld at folk ikke fikk reise igjen.

Men det var to parter rundt dette forhandlingsbordet. Og en leder, i særdeleshet en toppleder, har ansvar når situasjoner som dette oppstår. Det ansvaret tok ikke van der Werff. Han så tvert imot ut som om streiken kom som lyn fra klar himmel, etter at det faktisk hadde vært meklet i konflikten helt siden 13. juni.

Han snakket om pilotenes ansvar for at potensielle investorer kanskje hadde forsvunnet, men ikke sitt eget ansvar for nettopp det. Og på spørsmål fra journalistene om han så noen mulighet for partene til å møtes, svarte han at det fikk de spørre pilotene om. Det var nemlig de som hadde starta streiken, ikke han. Det var som å høre et forurettet, furtent barn.

Dette lover ikke godt for en snarlig slutt på streiken. Og det lover definitivt ikke godt for selskapets videre liv. Litt mindre arroganse under overleppa må til for å bedre forhandlingsklimaet.

Det er bare noen dager siden regjeringen opphevet Arbeidsmiljølovens generelle adgang til midlertidige ansettelser. SAS streiken viser at det fremdeles er mye som er skjevt og skakt når det gjelder arbeidsfolks rettigheter.

SAS er i krise, og den blir verre og verre for hver dag streiken fortsetter. For Anko van der Werffs del er det neppe så farlig. Han har vel en fallskjerm.