Tromsø flyter over av narkotika, og den politiske eliten vil gjøre narkotika enda mer tilgjengelig med avkriminalisering, hevder Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen. Problemet hennes er at hun later til å ha lite kunnskap om fagfeltet, eller hva som driver rusreformbevegelsen.

Nordlys-kommentator Angell Jensen kjenner godt til narkotikaflommen i Tromsø. Hun har sett en ungdom forsøke å selge ulovlige rusmidler til andre ungdommer på bussen hun satt på. Dette sjokkerte henne så mye at hun spurte en venn av seg som jobber i sosialetaten om dette. Vennen kunne bekrefte at Tromsø flyter over av narkotika.

Derfor, er det ifølge Angell Jensen et «vanvittig paradoks» at «den politiske eliten» debatterer det hun kaller for «den såkalte rusreformen».

Rusreformen var et forslag fra Solberg-II regjeringen om å avkriminalisere mindre mengder ulovlige rusmidler. Personer som ble pågrepet med rusmidlene skulle ikke straffes, men pålegges å møte hos en rådgivende enhet i kommunen som skulle gi informasjon, veiledning og tilbud om kartlegging med sikte på oppfølging eller behandling. Ved manglende oppmøte ville vedkommende fått et gebyr.

Eller som Angell Jensen kaller det: en «delvis legalisering» som vil få katastrofale følger for rekruttering til «misbruk».

Etter denne tekstuelle ramponeringen av rusreformen, gyver hun løs på begrunnelsen bak den. Ifølge henne er argumentet for rusreform nemlig total svartmaling av norsk narkotikapolitikk, der ingenting virker og staten bare vil straffe.

Meg bekjent var ikke det begrunnelsen til tre offentlige utvalg som har foreslått avkriminalisering av bruk og besittelse: Straffelovkommisjonen i 2002, Stoltenbergutvalget i 2010 og Rusreformutvalget i 2019.

Uansett, i en liberal rettsstat er det slik at det er de som ønsker å straffe noen som må begrunne hvorfor. Straff er nemlig samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne. Straff er ment belastende og er svært stigmatiserende.

Straffen er et tiltenkt onde som har omkostninger for den som straffes, for dens familie og for samfunnet som helhet.

Både nåværende og tidligere regjeringer har basert ruspolitikken sin på en tanke om at utbredelse av bruk henger sammen med skade på befolkningen. Derfor, har deres ruspolitiske mål vært å jobbe for redusert rusbruk. Begrunnelsen for å bruke straff mot rusmiddelbruk har vært at man mener at det reduserer bruk, og dermed er bra for folk. Som er den egentlige påstanden til Angell Jensen.

Det Rusreformutvalget gjorde var å undersøke om dette udokumenterte premisset som den norske regjeringen hadde basert seg på, stod seg en litteraturgjennomgang. Det gjorde det ikke.

Man finner rett og slett ikke forskningsmessig belegg for å hevde at straff fører til redusert rusbruk.

Etter utvalgets utredning var overlevert, kom to viktige studier til. Først en kunnskapsoppsummering som så på 114 forskningsartikler og ikke fant sammenheng mellom straff og bruk. Deretter, en britisk tvillingstudie som tyder på at bruk av straff mot ungdom øker sannsynligheten for kriminell og antisosial atferd.

Når staten ikke lenger kan begrunne bruken av straff mot innbyggerne i henhold til egne premisser og mål, og mye tyder på at straffen fører til mer elendighet, bør politikerne ta ansvar og vedta kunnskapsbasert politikk som er forankret i menneskerettighetene.

Det er heller ikke slik Angell Jensen hevder, at vi som ønsker rusreform mener at all narkotikapolitikk i Norge er feilslått. Vi kommer for eksempel ganske godt ut når det kommer til dekning av skadereduserende tjenester. Vi har, relativt til andre land, god kapasitet på rusbehandling. Vi har, relativt til andre land, lav prevalens av HIV og Hepatitt C, og god tilgang til medisinsk behandling av disse sykdommene.

Men det finnes feil som det er helt vesentlig at vi peker på. For eksempel har vi svært høye overdosetall og rusbrukere har blitt systematisk utsatt for krenkelser. Riksadvokaten gjorde nettopp en gjennomgang av politiets tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker og fant systematiske feil i bruken av tvangsmidler. Ifølge juss-professor Hans Fredrik Marthinussen dreier dette seg trolig om flere tusen lovbrudd begått av politiet mot brukerne hvert år.

En omfangsrik statlig diskriminering som trolig har rammet ungdom fra områder med økonomiske utfordring og rusavhengige disproporsjonalt. Ifølge professor Willy Pedersen, er det nemlig slik at ungdom som har foreldre med mindre enn fire års høyere utdanning, har syv ganger mer risiko for straff enn ungdom der foreldrene har mer enn fire års høyere utdanning.

Til tross for denne grove behandling av arbeiderklassens barn, får ikke saken den samme oppmerksomheten eller konsekvensene som NAV-skandalen. Under NAV-skandalen ville det vært ganske utenkelig at både ministeren og statsministeren ville trukket på skuldrene av systematiske menneskerettsbrudd, samtidig som justisministerens parti jobbet for at politiet skal få frie tøyler mot brukerne.

Det er nærliggende å anta at dette er på grunn av stigmaet straffen har påført brukerne gjennom tiår. Det gjorde at vi ikke så diskrimineringen og ingen oppdaget at brukerne ble systematisk utsatt for lovbrudd. På samme måte som at man ikke forstod at det var galt å sende fattige alkoholikere på tvangsarbeidsleire fram til 1970, da vi begynte å bruke voldsmonopolet til å jage brukere av ulovlige rusmidler.

Det er ikke den politiske eliten eller den velbeslåtte middelklassen som ønsker avkriminalisering.

Samtlige FN-byråer, Riksadvokaten, Verdens Helseorganisasjon, Fagrådet – rusfeltets hovedorganisasjon, samtlige brukerorganisasjoner, Fellesorganisasjonen, Sykepleierforbundet, Psykologforeningen, Helsedirektoratet og mange flere, anbefaler avkriminalisering. FNs ØSK-komité anbefalte videre reformarbeid i forbindelse med Norges forpliktelse til FN-konvensjonen for økonomiske og kulturelle rettigheter (jf. §12 om retten til best mulig helse).

Det er en internasjonal bevegelse som brer seg på tvers av klasser og politiske retninger.

Jeg vil advare politikerne mot å følge Angell Jensens narkotikapolitiske oppskrift der anekdotisk bevisførsel og populistisk retorikk tjener som begrunnelse for å videreføre en ruspolitikk som ikke virker og som skader utsatte mennesker.

De bør heller jobbe for en kunnskapsbasert ruspolitikk som er forankret i menneskerettighetene, og som har bred tverrfaglig og internasjonal støtte.