Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen lager seg en forfeilet problemstilling om et ikke-eksisterende hinder for eksport av fisk, dvs. det «mangehodede troll» – Tollmuren. Dette fantasifoster skal så byttes bort mot norsk importtoll for utenlandsk ost. Hvor mange ganger må en si dette for at kunnskapen skal «siiige saaakte inn» (Gro Harlem Bruntland, om manglende innsikt hos EU-motstandere)?

Men uansett, dersom tollen hadde vært et problem, finnes det enkle løsninger på det som ikke ofrer næringsmiddelindustrien i Norge (som sysselsetter ca 70.000 personer med tariffestet lønn).

  1. Dra Storbritannia med i EFTA og det vil da være 0-toll på alle fiskeprodukter fra Norge fordi denne endring av EFTA-traktaten ble gjennomført med virkning fra 1. juli 1990.
  2. Uansett EFTA: Fiskeritollen fra EØS har Norge krav på at UK beholder når Brexit er gjennomført (følger av WTO –GATT artikkel XXIV (5).
  3. Mytologien som Nordlys forsøker å holde liv i er at Norge – hvem i Norge spørres det ikke om – som normalt punger ut med «tollpenger». Saken er nemlig den at det ikke er eksportøren som betaler tollen – men importøren. Altså tollklarering skjer ikke i Norge eller ut av Norge på grensen mellom Norge og EU, men på innførsel ved importlandets grense.

Mht. EØS-systemet er det et sørgelig faktum at «EU-t(r)ollmuren» som skulle hindre norsk fiskeeksport er en så fastlåst misforståelse at den hardnakket kan gjentas med uforminsket styrke år ut og år inn: Her eer EUs bindingsliste for maks toll, se tabell:

Som en vil se: Her er 0-toll for store produktgrupper for hele eller store deler av året. Der EU eller andre land ikke har 0-toll er det preferansetoll til Norge sammenlignet med andre eksporterende land slik som f.eks. Russland. Norge har også tollfrikvoter som ikke utnyttes: F.eks. land som går ut av EFTA og inn i EU – land ut av EØS og inn i EU – drar med seg 0-tollen for kvantum som ble eksportert før innmeldingen i EU. Det samme gjelder for UK – nå utmeldt av EU.

I Fiskeribladet fredag 14. August 2020 sier administrerende direktør i Sjømat Norge Geir Ove Ystmark at EU-toll ikke er det største hinderet for norsk videreforedling. Han støtter dermed langt på vei professor Torbjørn Trondsen som i Fiskeribladet samme uke vektla helt andre forhold (bl.a. lønnsnivå).

Men det er verre enn som så. EU praktiserer og har praktisert -autonome tollsatser: Dette er et gjennomgående trekk i EU grunnet sterk underdekning av fisk og fiskevarer. Hovedregelen her er ikke at det betales høy toll, men det motsatte; at det som oftest er nulltoll eller helt ubetydelig toll. Robin Churchill, EEC fisheries law (Martinus Nijhoff, 1986) s. 262 skriver: “In addition there are a vast number of other regulations, too numerous to list, suspending custom duties, either totally or partially, for a limited period because of shortage of supplies in the Community"

Dette skulle være klar tale.

Her er hva en eksportør sier at er de facto situasjon mht. toll. Faktisk toll på virkelig fisk og ikke papirtoll på papirfisk som standhaftige «tollfantaster» tydeligvis satser alt på:

«Per i dag er det bare pillede reker, røykt laks og sild (ut over tollfrie kvoter) som har toll av betydning. Alle torsk- og hyseprodukt er tollfrie og har vært det siden EØS-avtalen. Før den tid var det 2 % på fryst filet, 12 % på hel fisk og 18 % på fersk filet. Disse artene er de viktigste utenom fersk og fryst laks. Den har 2 % toll i alle andre former enn røykt».

Hvorfor ofre landbruket for å oppnå noe aktørene selv anser som uproblematisk?