«Når to løgner møtes, fødes en sannhet, og når to sannheter møtes fødes en løgn». Ordene tilhører Axel Stranger fra romanen «Erobreren» av Jan Kjærstad.

Samme Kjærstad spør i Aftenposten statsminister Støre hvordan det kan ha seg at vannkraftlandet Norge i et år med kraftoverskudd opplevde høye strømpriser.

Støre forteller en annen historie i sitt svarinnlegg. Han forklarer som sant er at vi har fått høye priser på grunn av Putins invasjon og samtidig hatt et år med lite regn.

Det statsministeren ikke forklarer, er hvordan Norge gikk fra å være et land med rikelig fornybar kraft og stabile priser, til et land der politikerne må gripe inn og regulere kraftproduksjonen.

Hvordan er det i strømdebatten blitt mulig å fortelle sannheten og samtidig svare usant? Hvilke sannheter har gitt oss løgnen?

Den ene sannheten – det europeiske strømmarkedet gir best ressursutnyttelse

Samfunnsøkonomisk teori tilsier at store frie marked er den beste måten å utnytte en ressurs på. Ved å omsette en vare, i dette tilfelle strøm, i et stort marked uten regulering vil flest mulig få tilgang til varen. Man utnytter da ressursen optimalt slik at ingen i markedet kan få mer strøm uten at andre får mindre. Hvis Norge går ut av strømmarkedet, vil det da være mindre strøm tilgjengelig for europeiske forbrukere men mye mer tilgjengelig for norske forbrukere. Målet med 3. energipakke og opprettelse av ACER er derfor «å tilrettelegge for et mer konkurransepreget og integrert kraftmarked i Europa» (sitat faktisk.no).

Den andre sannheten – Norsk kraft bidrar til det grønne skiftet

Verden har store klimautfordringer. EU tar dette på alvor, og har lansert sitt «Fit for 55» som tar sikte på å kutte utslippene i 2030 med 55 % sammenlignet med 1990. Vindkraft og solkraft blir derfor faset inn til fordel for kullkraftverk (og i Tysklands tilfelle utslippsfrie kjernekraftverk).

Fordelen med vindkraft og solkraft er på papiret åpenbar: det slippes ikke ut CO2 når strøm produseres. Ulempen er at det kun produseres strøm når det blåser eller skinner. Vannkraft i magasiner er derfor ideelt å bruke i disse periodene i stedet for fossil gass. Økt overføringskapasitet gjør derfor at EU får tilgang på mer vannkraft i stille perioder, og Norge får tilgang på vindkraft når det blåser.

Bedraget sannheten har skapt

Et europeisk strømmarked gir altså den beste ressursutnyttelsen, og norsk vannkraft bidrar til at EU lettere kan nå sitt ambisiøse klimamål. Dette er sant. Det som ikke er sant er at vi kan kjøpe strømmen billig og selge dyrt, slik Espen Barth Eide sa fra Stortingets talerstol i 2018. Flere innser i stedet at vi nå er blitt underlagt et marked der vannkraft prises til markedspris. Et marked som ifølge tall fra BP Energy Review konsumerte over 2800 TWh strøm i fjor og der Norge i følge SSB tilførte dette markedet 15 TWh (0,6 %) i form av eksport.

Flere innser at miljøgevinsten er diskutabel, all den tid strømmen som selges ut av landet er utslippsfri strøm man kunne brukt til å bygge opp egen grønn industri.

Flere innser at industrien mister sitt komparative fortrinn, og at diskusjon om kraftunderskudd eller kraftoverskudd blir overflødig så lenge formålet med strømmarkedet er mest mulig flyt av strøm og færrest mulig handelsbarrierer.

Flere innser at det å basere seg på å importere vindkraft ikke gir særlig forsyningssikkerhet når det ikke blåser.

Flere innser hva marginalprising vil bety i praksis, nemlig at vannkraften vil sette prisen på den strømmen som vindkraft produserer i Norge. Folk forstår at siden prisen på vannkraft er en funksjon av hva den kan selges for på kontinentet, vil ikke mer vindkraft gi særlig lavere priser.

Flere innser at privat energifattigdom, betalingsproblemer og nedleggelse av lokalt næringsliv og foreningsliv kan bli den nye normalen.

Flere innser at de eneste som tjener på dagens kraftsystem, er kraftprodusenter som med økt utvekslingskapasitet og markedsadgang kan få en langt høyere pris for strømmen sin enn om de hadde solgt det i vårt lille marked. Derfor finner få det overraskende at både Toini Løvseth fra FornybarNorge og Henrik Glette fra Statnett i sine respektive innlegg i Aftenposten 19.01 forsvarer dagens system.

Veien ut av bedraget

I Kjærstads «Erobreren» finner man og sitatet «Essensen i løgn ligger i bedrag, ikke i ord». Stadig flere føler seg nå bedratt av politikere og styringspartier de før har hatt tillitt til. Dette kan gi uheldige politiske utslag. Det er ikke tvil om at EØS og ACER-regler gjør veien ut av strømpriskrisen vanskelig.

Hvis man likevel skulle ta sjansen på å gi et råd til regjeringen, uten å forhøre seg med PR-rådgivere først, ville det være å ikke bedra folket. Kanskje det er best å innrømme at dette ikke ble som forespeilet, og ærlig opplyse om hva de største hindrene for å få kontroll på strømprisen er? Folket aksepterer det meste fra sine styresmakter, men ikke løgn og bedrag.