Ingjerd Tjelle:
Internatliv. Den unike historien om skoleinternatene i Finnmark.
Karasjok: ČálliidLágádus 2022

De første skoleinternatene ble bygd i grenseområdene i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet. Skoleinternatene ble spydspissen i statens ønske om å gjøre Finnmark og dets mangfoldige befolkning norsk i språk og sinn. Internatene skulle bli markører for norsk kultur, språk og suverenitet i det myndighetene oppfattet som et usikkert grenseland.

Skolene skulle fungere som kulturelt grensevern. Men ønsket om å fornorske befolkningen var bare en side av internatenes misjon, en annen var å få skikk på en svært skral skoleordning i Norges nordligste utpost. Den gamle ordningen med omgangsskole fungerte dårlig i et fleretnisk område med svært spredt bosetning, der kommunikasjonene var elendige og der mange også levde som reindriftsnomader. Staten ønsket å få skikk på skolegangen for ungene i fylket og planla derfor en storstilt utbygging av skoler og internater. Her skulle ungene lære å lese, skrive og regne i et «norsk» miljø. Skolen var slik både et fornorskningsinstrument og et redskap i moderniseringen av Finnmark. Skolene og internatene skulle føre Finnmark ut av fattigdommen og inn i riket.

Ingjerd Tjelle har i boka Internatliv. Den unike historien om skoleinternatene i Finnmark gjort et grundig arbeid med å dokumentere ulike sider ved denne historien. En historie som strakk seg over nærmere 100 år, fra det første internatet sto ferdig i 1905 til det siste stengte sine dører i 1989. I denne perioden hadde flere tusen unger sittet ved skolepultene og sovet på sovesalene på de 21 statlige og 36 kommunale internatskolene som ble reist.

Tjelle har gjort et grundig og omfattende kildearbeid. Hun har gått til kildene i ulike arkiv, hun har brukt personlige beretninger og har intervjuet tidligere elever, lærere og internatpersonell og hun har støttet seg på annen litteratur om tema. Slik har hun satt sammen et bredt bilde av livet på internatskolene - om savn, sorg og omsorgssvikt, men også om glede, samhold, læring og omsorg. Hun forteller om bakgrunnen for hvorfor internatene ble reist og om de politiske og byråkratiske føringene som skulle føre til en opplyst og «norsk» befolkning i Finnmark.

Tjelle skriver i forordet at hun primært vil fortelle historiene nedenfra for folk flest, med søkelys på folks egne opplevelser. Hun vil at boka skal kunne være internatbarnas egen bok, en bok som kan bryte tausheten som har preget ettertidas håndtering av en historie som brakte med seg mye tap og skam. Tjelle skriver seg sånn sett inn i en lengre tradisjon der historiefortelleren ønsker å se og forstå historien fra vanlige folks perspektiv, heller enn å lese historien ovenfra - ut fra ulike myndigheters og statens perspektiv.

Tjelle forteller imidlertid både nedenfra og ovenfra – hun forteller om forordninger og lover, hun bruker korrespondanse mellom myndighetene sentralt og de ulike skoledirektørene i Finnmark, hun forteller med utgangspunkt i brev fra foreldre og lærere til skoledirektøren og hun forteller med utgangspunkt i barnas, lærernes og internatbestyrernes personlige beretninger. Slik knytter hun de personlige fortellingene til større fortellinger om statens rammer, forordninger og lover som skulle få skikk på skolen og befolkningen i nord.

Tjelle viser at skolen og internatene hadde som mål å fornorske den kvenske og samiske befolkningen. Hun viser dette gjennom kildene hun bruker - lovverket var tydelig. Samtidig viser hun at internatene og skolene besto av handlende aktører og tenkende enkeltmennesker – av lærere og internatbestyrere som skulle forvalte et lovverk som var uforenelig med læring i møtet med mange elever som ofte ikke kunne norsk, og som i tillegg ofte led av sterk hjemlengsel. Tjelle viser at ulike lærere handlet ulikt, slik lærere og mennesker til enhver tid gjør. Noen fulgte forordninger og lover til punkt og prikke, mens andre var langt mer pragmatiske og la opp til en undervisning der elever skulle få utbytte av skolegangen. Kort sagt - det fantes både gode og dårlige lærere og mennesker på internatene.

Men Tjelle viser også at skolen langt fra bare var et fornorskningsredskap. Det var også et skolefaglig begrunnet redskap – det var, i sin samtid, sett på som den eneste måten å organisere skolegang på en hensiktsmessig måte. I tillegg skulle skolen være et redskap i bekjempelsen av fattigdom og helseproblemer. Og fattigdom, ussel bekledning og dårlig mat er en gjenganger i fortellingene.

Tjelle viser også hvordan lærermangel og personalmangel, dårlige lønninger, ukvalifiserte lærere og svært stort gjennomtrekk av personell ikke er noe nytt fenomen i Finnmarksskolen. Og her ligger muligens også mye av forklaringen på hvorfor internatskolene ofte sviktet barna – både som skole og som hjem. Til tross for at internatene, særlig de statlige, ofte hadde langt bedre fasiliteter enn mange av skoleungenes hjem, sviktet institusjonene i omsorgen av barna. Varm mat, gode senger og solide bygninger veide ikke alltid opp for manglende omsorg, for en klem eller et fang å sitte på. Det var for få voksene til å ta seg av ungene. Lærerne var ofte svært unge som manglet utdanning og erfaring, og de reiste ofte sørover igjen nærmest før de hadde blitt kjent med ungene de skulle utdanne og danne.

Flere av historiene i boka forteller imidlertid om lærere som gjorde lærergjerningen på internatene til en livsoppgave – de ble hele yrkeskarrieren. Og mange fikk et godt forhold til barna. Kanskje var det en sammenheng mellom lærernes utdanning og erfaring og hvordan de håndterte de statlige kravene om å fornorske barna i den praktiske klasseromshverdagen? Var de med pedagogisk utdanning mer tilbøyelig til en pragmatisk tilnærming til lovverket enn de ufaglærte ungdommene i begynnelsen av 20-årene uten erfaring mer yrket eller med «fremmede» (samisk og kvensk) språk og kulturer? Kanskje håndterte de faglærte disse dilemmaene på en måte som gavnet elevene som de ufaglærte ikke evnet? Det drøfter ikke Tjelle.

Tjelle lar kildene tale og vever de sammen til en helhetlig og godt fortalt historie. Likevel kan det innvendes at tematikken – dårlig mat, kalde hus, manglende personale - kan bli noe gjentagende. Dette gir boka mindre framdrift enn den kunne hatt med en noe strammere redigering og struktur. Det kan også innvendes at boka ikke klarer å fange utviklingen i internatenes historie på en god måte. Det blir litt uklart hva som karakteriserer internatene i de ulike epokene som preger Finnmark og Norge gjennom 1900-tallet. For eksempel er den varierende styrken i fornorskningstrykket vanskelig å få øye på. Tjelle viser hvordan historien om skoleinternatene i Finnmark var spesiell i en nasjonal kontekst. Men her er en viktig internasjonal kontekst som det ikke trekkes nevneverdige veksler på. Internering av urfolkselever var også offisiell politikk i mange koloniområder, blant annet Canada. Noen av bildene i boka er hentet fra svenske «lappskoler», men hverken den svenske eller internasjonale konteksten brukes til sammenligning, eller som grunnlag for analyser av den norske internatreisningens historie.

Tjelle trekker i liten grad veksel på en etter hvert omfattende forskning på internatskolens historie. Dette gjør at bokas fortellinger kan framstå som noe kontekstløse, lite analytisk og drøftende. Historiene nedenfra får dermed ikke ut sitt fulle potensiale som beretning om internatenes viktige rolle og virkning i Finnmark og Norges historie. Slik sett bringer kanskje ikke Tjelles bok så mye nytt til torgs. Historiene nedenfra er også bredt fortalt i for eksempel Svein Lunds (red.) Samisk skolehistorie, og internatenes samfunnsmessige betydning er grundig drøftet av både Eivind Bråstad Jensen, Einar Niemi og flere andre.

Likevel: Tjelles bok er vel verdt å lese fordi hun med et lett og levende språk forteller en nyansert historie om internatskolene. Boka bør derfor leses av de som er interessert i Finnmarks historie og av de som følger med i vår egen tids polariserte etnopolitiske ordskifte: Den bør leses av fornorskningsfornekterne i EDL og andre som avfeier at en av skolen og internatenes rolle var å frata språk og kultur fra den kvenske og samiske befolkningen. Og den bør leses av de som utelukkende forstår skolen og internatenes rolle som et fornorskningsredskap. Tjelles historie viser at historien er sammensatt og nyansert, også den om internatene i Finnmark.